Enrique Granados y Campiña

I ungdomsårene studerte Granados klaver i Barcelona for Francisco Jurnet og Joan Baptista Pujol (1835–1898) og fra 1883 komposisjon for Felipe Pedrell (1841–1922). Pedrell var en betydelig talsmann for spansk folkemusikk – han fornyet den nasjonale spanske musikken blant annet med utgivelser av verk fra spansk renessanse- og barokkmusikk, samt egne verk – og førte Granados inn i den spanske folkemusikkens sfære. I 1887 reiste Granados til Paris og fortsatte sine studier for Charles-Wilfred Bériot (1833–1914). Granados’ tidligste modne verk så dagens lys på denne tiden. I 1890 vendte Granados tilbake til Barcelona og det neste tiåret arbeidet han både som pianist og komponist.

Fra rundt 1890 og mer eller mindre resten av livet ga Granados konserter i Spania, Frankrike og USA og samarbeidet med Isaac Albéniz, Pablo Casals, fiolinistene Eugène Ysaÿe og Jacques Thibaud, samt pianistene Mieczyslaw Horszowski (1892–1993) og Camille Saint-Saëns (1835–1921). På 1890-tallet var Granados også medlem av en klavertrio bestående av ham selv, den belgiske fiolinisten Mathieu Crickboom (1871–1947) og den spanske cellisten Pablo Casals (1876–1973).

Selv om Granados ble en etterspurt pianist, så både komponerte og underviste han. Blant annet komponerte han to kammermusikkverk i 1895, en klaverkvintett i g-moll, op. 49 og en klavertrio, op. 50, samt korverket «Salve Regina» i 1896. Blant hans mest kjente tidlige klaververk er hans 12 «Danzas españolas», også komponert på 1890-tallet. Stykkene ble vel mottatt av både Jules Massenet, César Cui (1835–1918) og Edvard Grieg. I stykkene har Granados inkorporert elementer fra spansk folkemusikk på et både personlig og forfinet sett.

Granados første opera, «Maria del Carmen», ble uroppført i 1898 med suksess, hvilket førte til at Granados i løpet av de neste fem årene komponerte ytterligere to operaer. I 1900 etablerte Granados en institusjon som hadde som mål å fremme konserter med klassisk musikk – «Sociedad de Conciertos Clásicos» – i Barcelona. Året etter grunnla han en klaverskole – «Academia Granados» – som ble en betydelig suksess, og som han opprettholdt kontakten med helt til sin død.

43 år gammel skrev Granados i sin dagbok: «Endelig har jeg hatt hellet og lykken med meg i å komponere noe viktig – ’Goyescas’.» Suiten ble påbegynt i 1902, men forelå ferdig først i 1911. Den består av seks stykker som er inspirert av malerier av Francisco Goya. Verket har undertittelen «Los majos enamorados» (De unge kjærester) og er et teknisk meget krevende verk som forlanger både rapiditet og kraft.

Granados hentet inspirasjon fra Goyas evne til å gi uttrykk for essensen av spansk karakter og livsholdning. Det som tiltalte Granados var stemningen, folket og detaljene i folkelivet slik det fremstilles i Goyas Madrid. «Jeg ble forelsket i Goyas psykologi og hans palett», skrev Granados i et brev i 1910. Verket er et av den romantiske musikkens store skapelser, og et av de viktigste spanske klaververkene. Det er et syklisk verk forent av et felles tematisk materiale med briljant klanglig fargelegging.

Granados uroppførte suitens første del i Barcelona 11. mars 1911 med stor suksess. Andre del uroppførte han i Salle Pleyel i Paris 2. april 1914. Kort etter ble han utnevnt til medlem av Æreslegionen og ble bedt om å lage en opera av «Goyescas». Uroppførelsen fant sted på Metropolitan-operaen i New York i januar 1916 og ble en betydelig suksess. Granados kom til USA for å være til stede ved premieren. Tilbaketuren gikk via England. Dette var under første verdenskrig, og mellom Sussex og Dieppe i Frankrike ble fergen angrepet og torpedert av en tysk ubåt. Granados omkom.

Granados komponerte klavermusikk, kammermusikk, sanger, zarzuelas, orkester- og kormusikk. Hans musikk har i hovedsak tre stilistiske uttrykk. Et lyrisk-romantisk uttrykk med blant annet klaverstykkene «Escenas Romanticas» fra 1904 og «Escenas Poeticas» fra 1912, som er klaverstykker som får en til å tenke på både Chopin og Grieg.

Et annet stilistisk uttrykk har et mer nasjonalistisk tonespråk i form av spanske danser og populære spanske sanger med gitarliknende akkompagnement. Her finner man klaverstykker som «Danzas Españolas» fra 1890 og «6 Piezas sobre cantos populares españoles» fra 1901. Det tredje stilistiske uttrykket er knyttet til klaversuiten «Goyescas», komponert i perioden 1902–1911, samt flere sanger, blant annet «12 Tonadillas en estilo antiguo» fra 1914, «Canciones amatorias» fra 1914–1915 og «Canción del Postillón» fra 1916. Her er stilen også romantisk, men med et både lyrisk og dramatisk uttrykk. Stilen er dessuten betydelig mer personlig.

Granados kom til å ha stor påvirkning på andre store komponister som Manuel de Falla og Pablo Casals.

• musikk i Spania
• folkemusikk
• musikk i romantikken