Hallstatt

Saltverkene, som utnytter distriktets rike forekomster av mineralsk salt, har tradisjoner tilbake til førhistorisk tid. I perioden ca. 1000–50 fvt. foregikk en regulær gruvedrift etter salt. Saltforekomstene gjorde i perioder Hallstatt til et viktig industri- og handelssentrum som formidlet nordøst-italiske kulturimpulser til Mellom-Europa.

Hallstatt-gravplassen har mer enn 2000 graver, som vesentlig ble undersøkt i tiden 1824–1899 av østerrikske arkeologer og amatører. Mer systematiske utgravninger i 1937 kastet nytt lys over den yngste delen av gravplassen. De meget rike funnene skriver seg fra ca. 700–300 fvt. og har vært grunnleggende for forståelsen av den eldre jernalders første avsnitt i Mellom-Europa. De har spilt stor rolle i den arkeologiske diskusjonen, til tross for at de bare er blitt delvis publisert.

Størstedelen av materialet kan deles i en eldre og en yngre gruppe. Den eldre gruppen (ca. 700–500 fvt.) karakteriseres blant annet av lange, såkalte Hallstatt-sverd av jern, mens våpen og redskaper ennå for en stor del er laget av bronse. Den yngre og mer tallrike gruppen (ca. 500–380 fvt.) karakteriseres av økt import og kulturimpulser fra Italia, noe som gir den hjemlige metallindustrien et kraftig oppsving. Metallsakene fra gravene er ofte prydet med plastisk utformede dyre- og menneskeskikkelser.

For øvrig kan nevnes dekorerte bronsekar og et stort antall bronsesmykker og leirkar med geometrisk eller plastisk dekor. Over hele gravplassen forekommer både branngraver og ubrente begravelser. De første er vanligst i den eldre funngruppen og viker etter hvert plassen for de ubrente. De yngste gravfunnene tilhører den keltiske La Tène-kulturen. De rike og bare delvis undersøkte boplassfunnene fra Dammwiese ved Hallstatt viser La Tène-kulturen på et sent stadium og beviser at saltgruvene ennå var i drift ned i siste århundre fvt., etter at gravplassen tilsynelatende var nedlagt.

Hallstatt-kulturen består egentlig av en rekke lokale, men noenlunde likt utformede kulturgrupper, som ved en langsom ekspansjon sprer seg fra Sentral-Europa over store deler av Vest- og til dels Sørøst-Europa i tiden ca. 700–500 fvt. Flere nye trekk markerer overgangen mellom den eldre urnemarkskulturen og Hallstatt-perioden. Viktigst er vogngravene, der lokale stormenn og krigere ble gravlagt med hest og vogn med fire hjul samt rikt utstyr for øvrig. En rekke funn fra Tsjekkia og Sør-Tyskland har slike vogner.

• gravhaug
• branngrav
• begravelse – historie
• jernalderen
• Østerrikes forhistorie