Hellas er et fjelland med en svært variert geologi. Landområdene har sunket ned, slik at kystlandet delvis er satt under vann, og det er oppstått øybuer tvers over Egeerhavet. Hele området er strukturelt ustabilt, og jordskjelv er vanlig. Fjellkjeder og bukter deler landet opp i til dels sterkt adskilte landskaper.
Hellas' geografi
I tillegg til fastlandsdelen består Hellas av en mengde øyer i Det joniske hav og Egeerhavet. Thíra (Santorini) er en vulkanøy i øygruppen Kykladene i Egeerhavet. Øya er del av et veldig krater og danner en åpen lagune, om lag 60 kilometer i omkrets.
Corbis.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Fastlandet
Det greske fastlandet, som utgjør den sørligste delen av Balkanhalvøya, består lengst i nordøst av Thrakia, mot vest følger landskapet Makedonia og halvøya Chalkidiki, mot sør Thessalia, Viotia (Boiotia) og halvøya Attika, hvor hovedstaden Athen ligger. Vest for Pindosfjellene ligger Ipiros. Korintbukta skjærer nesten helt av den sørligste halvøya, Peloponnes.
Thrakia består av flate og myrlendte kystsletter, gjennomskåret av blant annet elva Nestos (Mesta). Mot nord hever landskapet seg til Det thrakiske massiv, som er en del av det bulgarske Rodopi-massivet. Makedonia består av et vestlig fjellmassiv, som mot øst avløses av store sletter omkring elvene Aliakmonas, Axios (Vardar) og Strymonas (Struma).
Fjellene i Thrakia og Makedonia består av granitt- og syenittmassiver. Olympos (Olimbos) lengst sør i Makedonia er Hellas' høyeste fjell med sine 2917 meter over havet (moh.). Forlengelsen av denne fjellkjeden omfatter toppene Ossa (1978 moh.) og Pilion (1548 moh.). Thessalia domineres av flere store bassenger, blant annet omkring elven Pinios (Thessaliasletta). Langs den midtre og vestre del av landet løper Pindos og flere parallelle foldekjeder, som en fortsettelse av De dinariske alper. Fjellene når flere steder 2500 moh., høyest er Smolikas (2633 moh.). Vest for Pindos' hovedkjede ligger Ipiros, som oppfylles av Pindos' forkjeder og elvesletter og bassenger, blant annet omkring Artabukta.
Sørøst for Pindos ligger de forrevne «Attikas alper», med avløp til Det joniske hav gjennom Acheloos, den nest lengste elva i Hellas. Fjellkjedene fortsetter på Peloponnes, blant annet i Taigetosfjellene, hvor de løper ut i fire odder før de forsvinner i havet.
Øyene
Hellas har en mengde større og mindre øyer. I vest langs fastlandet ligger Kerkyra (Korfu), Levkada, Kefallinia med flere. Øyene er fjellrike, og er toppene av en nedsunket foldekjede. Kreta (8260 kvadratkilometer) er den største av de greske øyene, og den femte største øya i Middelhavet. Kreta er fjellrik med skarpskårne kalksteinsfjell, og flere av toppene når over 2000 moh.; høyest er Idi (Ida, 2456 moh.). Kalkfjellene har typiske karstfenomener: kløfter og huler med dryppstein og underjordisk avløp for vannet, som kommer frem igjen i kilder eller samler seg i store innsunkne groper, poljer. Sør for Kreta er øya Gavdos som har et areal på 32,4 kvadratkilometer. Gavdos er den sørligste av de greske øyene og det sørligste punktet i Europa
De greske øyene i Egeerhavet består av fire hovedgrupper. I nord ligger øyene ved kysten av Thrakia: Thasos, Samothraki og Limnos. Disse er rester av den nedsunkne delen av Det thrakiske massiv. Lenger sør ligger Nord-Sporadene, med blant annet Skyros, og Evvia (Evboia) rett utenfor østkysten av Attika. Kykladene, den største øygruppen beliggende i midten, omfatter blant annet øyene Paros, Naxos, Mykonos og Thira (Santorini). De er en fortsettelse av de greske foldefjell og rester av en opprinnelig forbindelse mellom Balkanhalvøya og Lilleasia. Hovedbergartene er granitt, skifer og marmor, bortsett fra Thira og enkelte andre øyer som er av vulkansk opprinnelse.
De østligste av de greske øyene ligger utenfor kysten av Tyrkia, og omfatter Lesvos (Mytilini) Chios og Samos samt Sør-Sporadene med Dodekanesene (Dodekanisa) med Rhodos som største øy.
Klima
Hellas ligger dels i den tempererte, dels i den subtropiske klimasonen. Kystområdene samt de lavereliggende delene av innlandet har middelhavsklima med milde, fuktige vintrer og varme, tørre somrer. Middeltemperatur i januar varierer fra 10 til 12 °C langs vestkysten og på øyene til cirka 5 °C i de østlige områdene. Middeltemperatur i juli er gjennomsnittlig 24–27 °C. Det nordlige Hellas med Thrakia, Makedonia og Thessaláa har et kontinentalt, temperert klima med frost og snø om vinteren.
Den årlige nedbørmengden varierer fra 1000 til 1500 millimeter (mm) i vest til 400–500 mm i landets østlige deler. Kerkýra (Korfu) får således 1320 mm, hvorav 1000 mm faller i vinterhalvåret, mens Athen bare får 400 mm, også med et utpreget maksimum om vinteren. Nedbøren faller især i forbindelse med passering av «vandrende» lavtrykk som trenger inn over landet fra Atlanterhavet og Middelhavet.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.