Wilhelm Frimann Koren Christie

Da Christie kom til Eidsvoll, hadde han ikke som så mange andre et ferdig utkast til grunnlov i lommen. Ei heller hadde han noen større politisk erfaring eller noen romantiske forhåpninger og forventninger til det som skulle skje. Han var en glimrende jurist, en nøktern realist som talte til forstanden, men som ikke lot seg rive med av stemninger og følelser. I hans grunnlovsarbeid var det heller juristen enn politikeren som talte og handlet.

Christie ble valgt til riksforsamlingens faste sekretær, noe som til en viss grad hindret ham i å markere seg i debattene. Likevel var det heller hans mangel på den erfaringen som blant andre Herman Wedel Jarlsberg, Georg Sverdrup, Nikolai Wergeland eller Christian Magnus Falsen, hadde som hemmet ham. Et handikap var det også at han ikke kom med i konstitusjonskomiteen, riksforsamlingens viktigste.

Under riksforsamlingens arbeid gir Christie inntrykk av å være en forsiktig reformator i opplysningens ånd. Han var ingen demokrat, men ønsket en velordnet stat. Han gikk mot forslag som kunne svekke samfunnsstabiliteten, for eksempel ved å gi jøder og jesuitter adgang til landet (se jødeparagrafen). Han hørte til selvstendighetspartiet.

Straks etter riksforsamlingens slutt ble Christie med i en deputasjon som skulle overbringe Christian Frederiks brev og erklæringer til Storbritannias prinsregent og forsøke å få Storbritannia til å gå inn for Norges selvstendighet. Den diplomatiske misjonen ble resultatløs, da deputasjonen ikke fikk foretrede for ansvarlig myndighet. Han var deretter til stede under den siste del av de forhandlingene som førte til Mossekonvensjonen, som avsluttet den korte krigen mot Sverige.

Christie ble valgt som en av Bergens fire utsendinger til det overordentlige storting som trådte sammen 7. oktober, med bundet mandat til å stemme mot en union med Sverige. Det var her Christie skulle gjøre sin store innsats. 11. oktober – dagen etter at Christian Frederik hadde avlevert sin abdikasjonserklæring på Ladegårdsøen (Bygdøy) – ble Christie valgt til stortingspresident. Under det overordentlige stortinget ble presidenten valgt for en uke av gangen, og han ble gjenvalgt hver gang.

I forhandlingene med svenskene hadde Christie planen klar. Han skjønte at krigen som hadde pågått i juli–august raskt kunne bryte ut igjen, og at Norge var dømt til å tape den. Men samtidig forstod han at Karl Johan nødig ville starte et nytt angrep, både av hjemlige og utenrikspolitiske grunner. På Eidsvoll hadde Christie hørt til selvstendighetspartiet og stått Christian Frederik politisk nær. Situasjonen fikk pragmatikeren Christie til nå å skifte mening. Hans mål ble nå å bevare grunnloven i den uunngåelige unionen.

Christie utformet voteringstema for Stortinget for forhandlingene med de svenske kommissærene:

1. Hadde Stortinget mandat til å velge en ny konge etter Christian Frederiks abdikasjon?
2. Skal Norge som et selvstendig rike på visse vilkår gå inn i union med Sverige?
3. Skal kongen velges straks?

Spørsmål 1 ble ble besvart med ja, mot én stemme. Etter en beveget debatt ble svaret det samme på spørsmål 2, mot fem stemmer. Blant de fem var Christie og de tre andre representantene fra Bergen, som hadde bundet mandat hjemmefra. Når det gjaldt det tredje spørsmålet, ble det med 47 mot 30 stemmer vedtatt at kongevalget skulle utsettes til de nødvendige endringene i grunnloven var foretatt. Christies taktikk hadde lykkes: Først sikre grunnloven, så velge konge.

I de følgende forhandlingene med de svenske utsendingene var Christie den drivende kraften. Han viste en fasthet og sindighet som skaffet ham respekt. Det skyldtes i første rekke hans innsats at folkesuverenitetsprinsippet ble en fast rettesnor, og han ledet forhandlingene på en ypperlig måte. Med sine utpregede formelle evner bidro han til å skape en sikker konstitusjonell praksis. I forhandlingen utfoldet han alle sine diplomatiske kvaliteter – sitt vinnende vesen, sin naturlige verdighet og sine store kunnskaper, godt støttet av sin bergenske medrepresentant, kaptein Motzfeldt. Med minimale endringer aksepterte svenskene grunnloven, og 4. november ble Karl 13. valgt til norsk konge. Unionen var et faktum.

Etter kongevalget var Christie formann for den deputasjonen som hadde det vanskelige verv å hilse Karl som Norges konge og overbringe ham Stortingets adresse og et eksemplar av Grunnloven. Han løste sin oppgave på en glimrende måte, og Stortinget skjenket ham en gullpokal som takk.

Christies store innsats var over etter det overordentlige storting høsten 1814. Han satt på Stortinget også i årene 1815–1818, størsteparten av tiden som stortingspresident. Han var iblant også president i Odelstinget og Lagtinget. Under denne tiden ble det reist en del kritikk mot ham, blant annet på grunn av hans arbeid for unionen. Han ble beskyldt for å være under Karl Johans innflytelse for å svekke Stortingets makt. Det foreliggende kildematerialet gjør imidlertid ikke denne antagelsen berettiget. Også Christies samarbeid med bonderepresentantene på Stortinget i årene etter 1814 ble kritisert. Han var dessuten trett etter det veldige arbeidspresset – og han lengtet tilbake til Bergen.

To ganger (1814 og 1828) tilbød Karl Johan ham å bli statsråd, men Christie avslo.

Sviktende helse fikk Christie til å trekke seg ut av det politiske liv etter 1818. I 1815 ble han utnevnt til stiftamtmann i Bergenhus stiftamt og amtmann i Søndre Bergenhus. Sommeren 1823 ble Christie rammet av slag og måtte søke permisjon fra embetet som stiftamtmann. Året etter reiste han på kuropphold til Karlsbad i Østerrike (nå Karlovy Vary i Tsjekkia), og en kortere tid oppholdt han seg i København. Ved hjemkomsten søkte han på ny permisjon, for så å søke avskjed som stiftamtmann i januar 1825. Først etter et opphold i fødebyen Kristiansund sommeren etter følte han seg restituert fysisk, om han enn kanskje ikke helt gjenvant sin åndelige vitalitet.

I 1827 tilbød kongen Christie embetet som høyesterettsjustitiarius, men av helsemessige grunner avslo han. Likeledes avslo han kongens tilbud om å bli statsminister i Stockholm. Derimot sa han i 1828 ja til det etter måten makelige og meget godt lønnede embetet som tollinspektør i Bergen, en stilling han satt i til sin død.

Christies karriere som politiker på den nasjonale arena ble kort, men lysende. Slik sett kan han sammenlignes med Christian Michelsen, det store samlingspunktet under unionsoppløsningen i 1905, men ingen politisk leder verken før eller senere.

• En rekke småartikler om arbeidet ved Bergens Museum, trykt i Urda 1837–47

• Dagbok fra Eidsvoll 10.4.–11.5.1814, trykt i Norske Samlinger, bind 2, 1860, s. 563–611
• Nielsen, Yngvar: «W. F. K. Christies dagbok 25. mai – 23. oktober 1815», i Historisk tidsskrift 1901, s. 28–213
• opptegnelser fra stortingene 1815–16 og 1818, i Riksarkivet

• Maleri (brystbilde) av ukjent kunstner, ukjent år; Bergens Museum
• Maleri (brystbilde) av Jacob Munch; Eidsvollsbygningen
• Maleri (halvfigur) av Carl P. Lehmann, ukjent år; UiB
• Maleri (brystbilde) av Olav Rusti, 1914; Stortinget
• Statue (helfigur, bronse) av Christopher Borch, 1868; Muséplass, Bergen