dialekter i Gudbrandsdalen

Alle gammalnorske trykksterke korte stavingar har i norsk talemål blitt lange ved at anten vokalen eller konsonanten har blitt lang. Døme: Det gammalnorske kortstava ordet vit (vet/vett) har i norsk talemål i dag fått ein uttale med anten lang vokal (vet) eller lang konsonant (vett). Nord-Gudbrandsdalen skil seg frå andre norske dialekter ved å ha halde på dei korte stavingane i slike ord. Ordet vet har her framleis både kort vokal og kort konsonant, slik det var i gammalnorsk. Andre døme på slike kortstavingar i gudbrandsdalsmålet er bel (stund), hål (hol), sjen (skin, solskin), let (farge), låk (lokk, grytelokk), gran (gran).

Tostava ord med kort rotstaving i gammalnorsk har i nord- og midtdalen halde på «jamvektsuttalen» med likt trykk på første og andre staving, slik det var i det gamle målet. Jamt trykk på begge stavingane har dialekten i ord som å kåmå, å læva, å vita, å lesa, å fara, ei svepo (svepe), ei hoLo (hole), ei viku (veke), ein hamar og andre.

I midtdalen (Fron og Ringebu) rår vanlege austnorske kvantitetsforhold i einstavingsorda og då med lengde på anten vokalen eller konsonanten. I tostavingsord med gammal kort rotstaving har likevel også midtdalen halde på to korte stavingar, til dømes fLeire dågå (dagar), ein såmår, ei vĭku (veke) (kort vokal i rota og jamt trykk på rot- og endestaving).

I samansette ord er det slik i dei aller fleste norske dialekter at første leddet har hovudtrykket. Døme er ´hustak og ´barnevogn. Dialekta i Nord-Gudbrandsdalen skil seg her ut frå det vanlege i norsk. Somme ord (visse ordtypar) har her fått utvikla etterleddstrykk, som vil seia at trykket kjem på andre samansetningsleddet. Døme er fiskebu´, kyrkjegaL´, lampegLas´, fugeLbann´, sæterstugu´ og andre.

Gudbrandsdalsmålet har tjukk l både i typen soL (sol) og i typen gaL (gard), og dialekta har retrofleksar i ord som ert og surt. Heile Gudbrandsdalen har det nordaustlege særdraget palatalisering av dentalar (tannlydar) og skil seg her frå Valdres, som ikkje har dette fenomenet. Palataliseringa kjem fram ved at tannlydane ll, nn og dd har j-klang, dels ved at vokalen framfor er diftongert: bæill (ball), mæinn (mann). I norddalen er også endestavingar palatale: hæstæin, gutæin.

* dativformene i inkjekjønn har tonelag 2.

Heilt sør i dalen høyrer ein fleirtalsformer i hokjønn som ælver – ælven og viser – visen. Oppstillinga viser elles at gudbrandsdalsmålet har den midlandske «triklangen» a – e – o i fleirtal av substantiva. Målet skil seg likevel ut ved å ha vokalen -e i fleirtal av dei sterke hankjønnsorda med lang rotstaving i gammalnorsk, jamfør dialektformene: fLeire gute, fLeire bile. Endings-r-en i fleirtal fell bort, berre i sør-gudbrandsdalsmål og i stasjonsbymåla (til dømes Ringebu-mål) fell -r i ubunden fleirtal ikkje bort.

Substantiv med vokalskifte (omlydsubstantiv) har ikkje ending i norddalen. Det heiter her hænn (hender), net (netter), føt (føter), bøk (bøker) og så bortetter. Dette endingsbortfallet gjeld så langt sør som til Øyer.

Gudbrandsdalsmålet har som Hallingdal og Valdres levande dativbruk. Dativformene kjem fram etter visse preposisjonar og når substantivet eller pronomenet er indirekte objekt. Døme frå norddalen: dei budde på støLé, meinn (mannen) sat på gaLé oppi bakka og ho gav guté ei gåve. Sør i dalen vil dativformene enda på -a: meinn (mannen) sat på gaLa oppi bakka. Saman med dette skiljet fell også grensa mellom endinga -a og -é bestemt form eintal av sterke hokjønnsord. I norddalen heiter det den fine bygdé og i sørdalen den fine bygda. I fleirtal er dativendinga -om i gudbrandsdalsmålet (i fjellom), medan det i halling- og valdresmålet er -o (i bygdo).

Det meste av Gudbrandsdalen og eit tilgrensande område nord for Dovre, og vestover til Sunnmøre, har i 1. person fleirtal pronomenforma oss både i subjekts- og objektsfunksjonen. Døme: «oss vil ta med oss denne gryta, oss.»

Pronomenet båe og talordet to blir bøygde i kjønn. Det heiter i norddalen: båe två (hankjønn) – båe tvæ (hokjønn) – båe tvau (inkjekjønn eller to som er av ulikt kjønn).