jordforvaltning

En god forvaltning av jorda er avgjørende for å sikre matproduksjon og biologisk mangfold. Jordressursene i verden er store, men i forhold til menneskeheten er de likevel begrensa. Nedbygging av dyrka mark, ørkenspredning og miljøødeleggelser skjer samtidig som befolkningen øker. En bærekraftig forvaltning må derfor til. Hvordan dette skjer i praksis varierer mye mellom landene. Eierstruktur og lovverk varierer også mye. I noen land eier staten jordarealene, mens bøndene leier jorda mot en forpliktelse om å bruke den for matproduksjon. I andre land, som i Norge, eies nesten all dyrka mark, og også mye av skogene, av bøndene mens det offentlige er inne med lovverk og styringsmekanismer.

Det er et politisk mål at dyrka mark skal brukes til matproduksjon, at jordarealene skal disponeres til samfunnets beste og at folk skal bo og drive gårdene, og at dette skal skje i hele landet. Samtidig er det et politisk mål å ta vare på et rikt biologisk mangfold og at jordressursene i Norge ikke forringes.

I Norge finnes ulike kartverk og registre som anvendes i forvaltningen av jord- og arealressursene. En viktig ressurs i denne sammenheng er portalen Kilden, som driftes av NIBIO. Her finnes kart over arealressurser av ulike slag for hele Norge. Blant annet finnes kart over gårdene i hele landet som viser arealressursene for hver enkelt landbrukseiendom. Videre har Landbruksdirektoratet oversikt over regionale miljøtiltak basert på opplysninger om risiko for erosjon fra NIBIO. Landbruksdirektoratet har også register over landbrukseiendommer, personer og foretak knyttet til landbrukseiendommer.

En saksbehandling begynner gjerne med en søknad til kommunen, og ender med et vedtak gjort av at denne lokale forvaltningen. Kommunene har hovedansvaret for å se til at jordforvaltningen fungerer i henhold til gjeldende lover og forskrifter. Statsforvalteren er øverste forvaltningsmyndighet og fungerer også som bindeledd mellom de nasjonale myndighetene og den lokale forvaltningen.

Viktig for jordforvaltningen er blant annet jordloven og konsesjonsloven. Jordloven regulerer arealbruken i landet, inklusive dyrka mark, skog og utmark. Loven skal sikre en tjenlig arealbruk i samfunnet som helhet. Dette inkluderer å sikre en variert bruksstruktur som tar hensyn til bosetning og driftsmessig løsninger, og at jordressursene brukes på en bærekraftig måte som tar hensyn til framtidige generasjoners behov. Vern om jordsmonnet står sentralt. Videre skal det tas vare på areal som grunnlag for liv, helse og trivsel for mennesker, dyr og planter.

Konsesjonsloven regulerer omsetningen av eiendommer og et viktig formål er å sikre eier- og bruksforhold som gagner samfunnet. Dette innebærer blant annet at de som kjøper landbrukseiendommer skal kunne drive og bo på gårdene (bo- og driveplikt).

I tillegg finnes ulike forskrifter, som blant annet forskrift om nydyrking og forskrift om planlegging og godkjenning av landbruksveier. Også plan- og bygningsloven og forvaltningsloven påvirker hvordan forvaltningen av jord og jordressurser skjer i Norge.

Jord og landareal har stor verdi for dem som lever av jord- og landbruk. Det er bøndene og de som bruker og ivaretar jorda lokalt som er de primære forvaltere av jordressursene. Et gammelt ordtak er at man skulle overlate jorda og gården i minst like god tilstand som man selv tok den over. Tradisjonelle verdier som dette gjenspeiler en god forvaltning av jorda.

• jordlova
• jordvern
• konsesjonsloven
• Landbruksdirektoratet

• Lovdata: forskrift om nydyrking
• Lovdata: forskrift om planlegging og godkjenning av landbruksveier
• Lovdata: konsesjonsloven
• Lovdata: jordloven
• Kilden (kartverk, NIBIO)