rom (etnisk gruppe)

Romanés var lenge bare et muntlig språk. Det finnes en rik tradisjon av ballader, viser og muntlige overleveringer av fortellinger og eventyr, men få forfattere har til nå skrevet på romanés. Blant kjente forfattere kan nevnes Matéo Maximoff (1917–1999) som skrev på fransk. I tillegg til en stor skjønnlitterær produksjon har han oversatt Bibelen til romanés.

Lyrikeren Rajko Đurić (født 1947) har skrevet både på romanés og serbokroatisk og er oversatt til mange språk. Bronislawa Wajs (1910–1987), også kjent som Papusza, skrev dikt på romanés hvor hun skildret perioden da hun skjulte seg i skogene i Polen på flukt fra nazistene under andre verdenskrig. I Sverige har Katarina Taikon (1932–1995) utgitt en rekke barne- og ungdomsbøker. Hun skrev på svensk, men noen av bøkene er oversatt til romanés av forfatteren og musikeren Hans Caldaras.

Romene har gitt viktige bidrag til europeisk musikk og fostret mange kjente musikere. De tradisjonelle instrumentene har vært gitar, lutt, fiolin, cello og slaginstrumenter som cymbaler og trommer.

Spansk flamencomusikk og dans antas å ha oppstått som en kombinasjon av romsk, maurisk og andalusisk tradisjon. Mange fremragende flamencoutøvere er romer. Flere store komponister, blant andre Franz Liszt, er påvirket av ungarsk rommusikk. Liszts Ungarsk rapsodi la grunnen for den store interessen for ungarsk sigøynermusikk i Vest-Europa.

Jazzgitaristen Django Reinhardt (1910–1953) er blant de aller mest kjente musikkutøverne.

Folkegruppa romer har sin opprinnelse i India. Det er uavklart når utvandringen fra India fant sted. Anslagene har variert fra et startpunkt på 200-tallet til rundt år 1000. De forskjellige utvandringsteoriene har fram til nå nesten utelukkende vært basert på lingvistiske undersøkelser. I de seinere åra har det imidlertid også kommet vesentlige bidrag fra genetisk forskning.

Med utgangspunkt i de seineste genetiske forskningsresultatene er det nå vanlig å anslå at grupper av romer forlot India på 500-tallet. På grunnlag av lingvistiske undersøkelser regner man med en vandringsrute over Iran og Armenia med et langt opphold i Det bysantinske riket. Vi har ikke helt sikre opplysninger om den første ankomsten til Europa, men fra 1300-tallet har vi kilder som forteller om romer både i Serbia og i Romania.

I fyrstedømmene Valakia og Moldavia i det nåværende Romania ble romer holdt som slaver fra 1300-tallet og helt fram til midten av 1800-tallet. Noen var statsslaver, i tillegg var klostrene og store private jordeiere (bojarene) slaveeiere. Dette slaveholdet liknet dels på slaveriet i de amerikanske sørstatene med husslaver og jordbruksslaver.

Husslavene kunne være tjenestefolk eller jobbe som håndverkere, ofte smeder, på de store jordbrukseiendommene. Jordbruksslavene jobbet ute på åkrene. En del ble også satt til å arbeide i saltminer og andre former for gruvevirksomhet. Disse slavene ble brutalt behandlet. De ble kjøpt og solgt på store slaveauksjoner lik dem vi kjenner fra Amerika; piskestraffer var vanlig.

Men det fantes også en annen kategori av romske slaver. De levde et omreisende liv basert på handel og håndverk, og betalte en årlig avgift til eieren. Dette gjaldt alle statsslavene og også en del av slavene som ble eid av klostre og bojarer. Denne slavegruppa hadde naturlig nok en mye friere stilling enn hus- og åkerslavene.

På begynnelsen av 1400-tallet gikk det en folkevandringsbølge fra Balkanområdet via Sentral-Europa mot vest og sør. I 1420-årene dukket det opp følger av romer i Frankrike, Italia, Nederlandene og Tyskland.

I begynnelsen ble de godt mottatt, ikke minst fordi gruppene var ledet av menn som kalte seg hertuger, grever og lignende. De framstilte seg som pilegrimer og kunne vise fram «beskyttelsesbrev», i mange tilfeller ekte, fra paven, keiseren eller andre fyrster. En del fortalte at de kom fra «Lille-Egypt» (jamfør engelsk gypsies, spansk gitanos, 'egyptere'), og var blitt fordrevet derfra på grunn av sin kristne tro. Nå var de på botsvandring fordi forfedrene deres en kort tid hadde latt seg tvinge til å anta islam. Dette vant tiltro i landene de kom til.

Den eldste kilden som forteller om romer i Norden er fra 1505. I et brev fra den skotske kongen til kong Hans av Danmark og Norge ble det bedt om at et pilegrimsfølge ledet av Antonius Gagino fra Lille-Egypt måtte bli tatt godt imot i Danmark. I 1512 omtales et følge av «tattere» i Stockholms byprotokoll. De var ledet av grev Antonius og kom fra Lille-Egypten. Trolig er det samme følget det er tale om i begge tilfeller.

Fra 1540 har vi en engelsk kilde som forteller om romer som har blitt utvist fra England og sendt med skip til Norge.

Mot slutten av 1400-tallet slo nysgjerrigheten og velviljen om til mistro og hat. Romene ble i økende grad karakterisert som et plagsomt og farlig fremmedelement, skyldige i kjetteri, svartekunst og all slags kriminalitet. De ble også mistenkt for å være tyrkiske spioner.

Den første kilden som forteller om lovgivning rettet mot romer er fra Luzern i 1471. Der ble det vedtatt et forbud mot å gi romer husly eller mat. I 1498 ble de utvist fra Det tysk-romerske keiserriket. De som ikke fulgte påbudet skulle regnes som fredløse og kunne drepes uten lov og dom. Begrunnelsen var at de var spioner for tyrkerne. På 1500-tallet innførte så å si alle vesteuropeiske land anti-rom-lovgivning, med stadig strengere lover og forordninger som jaget folket på en endeløs flukt fra henrettelse og lemlesting, piskestraff og slaveri.

Forfølgelsene vedvarte med uforminsket styrke gjennom hele 1500- og 1600-tallet. Men til tross for utvisningsvedtak og dødsdommer forteller kildene stadig om grupper av romer over hele Vest-Europa. Mangfoldet av europeiske småstater, hver især med et temmelig uoversiktlig og lite effektivt embetsverk, må ha gjort det mulig å finne smutthull for overlevelse. Større grupper slo seg ned i grenseområder hvor det var lettere å omgå myndighetene.

I enkelte tilfeller gav myndighetene romer valget mellom utvisning og fast bosetting. Dette skjedde for eksempel i Spania i 1619. Fra midten av 1700-tallet erstattet flere europeiske land politikken med utvisninger, dødsstraff og forfølgelse med en hardhendt assimileringspolitikk.

Maria Theresia av Østerrike-Ungarn førte fra 1758 en politikk som tok sikte på bosetting og assimilasjon. Hun utstedte forbud mot å bo i telt, snakke romanés og gifte seg med andre romer. Den tradisjonelle sigøynerbetegnelsen skulle skiftes ut med «nye ungarere». Det ble forbudt for romene å eie hest og vogn, og de kunne bare forlate bosettingslandsbyen etter særskilt tillatelse. Alle barn over fem år skulle tas fra foreldrene og sendes til oppfostring hos bondefamilier. Maria Theresias sønn og etterfølger, Josef 2, videreførte denne politikken med en serie enda strengere tiltak. Forordningene møtte sterk motstand fra romenes side og viste seg vanskelig å gjennomføre i mange distrikter.

Fredrik 2 av Preussen eksperimenterte med liknende tiltak. I 1775 opprettet han en form for forbedringsanstalt, kalt sigøynerlandsbyen, i Friedrichslohra i Sachsen.

I Spania ble bruken av ordet gitano (den spanske betegnelsen for rom) og gitanoenes klesdrakt og språk forbudt i 1772. Det ble bestemt at gitanoer som ikke bosatte seg fast skulle bli fratatt barna sine. Flere yrkesmuligheter ble åpnet for gitanoer, men det ble forbudt for dem å drive typiske gitano-yrker som kastrering av muldyr, markedshandel og vertshusdrift.

Portugal var det første landet som brukte deportasjoner av den romske befolkningen som virkemiddel. I 1538 ble grupper av romer som var født i Portugal deportert til Afrika. Noe senere ble Brasil det vanligste deportasjonslandet. Deportasjoner til de portugisiske besittelsene i India forekom også.

I England var deportasjoner av landstrykere, tiggere og småforbrytere vanlig praksis fra 1600-tallet; først til koloniene i Amerika, senere til Australia. Blant de deporterte var det mange «gypsies».

Omkring 1860 utvandret et betydelig antall romer fra Øst- til Vest-Europa. Et anslag har vært at det dreide seg om rundt 200 000 personer. Denne nye vandringen vestover er dels blitt forklart med opphevelsen av slaveriet i Moldavia i 1855 og i Valakia i 1856. Før dette tidspunktet ble én million av den romske befolkningen i disse områdene holdt som slaver.

Til Vest-Europa kom det imidlertid ikke bare romer fra Moldavia og Valakia, men også fra andre deler av Øst-Europa. Forklaringen kan altså ikke bare være opphevelsen av slaveriet. En annen viktig faktor var trolig at de fleste europeiske land på dette tidspunktet lettet på sin innvandringskontroll og i mange tilfeller avskaffet enhver form for innvandringsrestriksjoner. Bedre kommunikasjon med utbygging av veier og jernbane har nok også spilt inn.

Møtet mellom den eldre og mer assimilerte romske befolkningen i Nord- og Vest-Europa og de nye innvandrerne østfra førte til kulturkonflikter. Etterkommerne av de første romske innvandrerne på 1400-tallet bestod av mange forskjellige grupper som kulturelt var preget av området hvor de hadde oppholdt seg i 300–400 år. Språklig hadde de to gruppene også utviklet seg forskjellig. I de fleste deler av Vest-Europa hadde det foregått en sterkere språklig assimilering enn i Øst-Europa. Vokabularet hadde klare fellestrekk, men de grammatikalske endringene var så betydelige at det ikke var enkelt for gruppene å forstå hverandre.

En av virkningene av den nye innvandringen var en tilstramming av politikken, som rammet både de etablerte gruppene og de nyankomne. Det ble inngått en rekke mellomstatlige avtaler for å bekjempe «sigøynerplagen». Europeiske innvandringsregler ble etter en svært liberal periode fra midten av 1800-tallet gradvis strammet til. Lovgivning rettet mot omstreifere generelt slo spesielt hardt ut både for de etablerte romene og for nyinnvandrerne.

Allerede før nazistene kom til makten i Tyskland hadde landet svært strenge lover rettet mot omreisende folk. I 1935 ble både roma (innvandret fra Øst-Europa i andre halvdel av 1800-tallet) og sinti (etterkommere etter 1400-tallsinnvandrerne) fratatt statsborgerlige rettigheter. Med Nürnberglovene ble ekteskap og seksuelt samkvem mellom tyskere og sinti og roma erklært ulovlig. Interneringsleirer ble etablert allerede i 1934.

I 1938 ble de første roma og sinti deportert til konsentrasjonsleirene Buchenwald og Sachsenhausen. I 1940 ble nær 3000 roma og sinti deportert til tvangsarbeid Polen. I februar 1943 startet en større arrestasjonsbølge med deportasjon til Auschwitz. I Auschwitz ble det drevet omfattende medisinske eksperimenter med fangene, blant annet utprøving av steriliseringsteknikker. Etter hvert fikk nesten alle større konsentrasjonsleirer egne «sigøynerleirer».

I Frankrike ble det opprettet 27 interneringsleirer drevet av fransk politi, men bare et fåtall ble videresendt fra disse leirene til konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen. Fra Ungarn ble 30 000 romer deportert til tyske leirer i 1944. Bare rundt ti prosent av disse overlevde.

Anslagene på hvor mange romer som døde i utryddelsesleirene varierer sterkt – fra 200 000 til minimum 500 000. I Auschwitz ble nærmere 3000 romer gasset i hjel i én enkelt operasjon natt til 3. august 1944 – denne operasjonen fikk navnet Zigeunernacht (Sigøynernatten).

Et høyt antall romer ble likvidert ved skyting av tyske spesialstyrker i Sovjetunionen, Polen og på Balkan.

I etterkrigstiden ble overlevende fra fangeleirene i mange tilfeller utestengt fra erstatningsordningene som gjaldt for andre konsentrasjonsleirfanger.

• Les mer om forfølgelsen av romer under andre verdenskrig.

I Sovjetunionen ble den romske befolkningen anerkjent som en nasjonal minoritet. Dette bidro i startfasen til en kulturell blomstring. Tidsskriftet Romani Zorya (Romani morgengry) kom ut fra 1929. I 1931 ble et eget teater, Teatr Romen, opprettet i Moskva. Politikken fikk imidlertid etter hvert mer preg av assimilering og tvangsbosetting på linje med den politikken som ble ført i resten av Europa.

Det samme doble bildet preget de nye kommunistiske landene i Øst-Europa etter 1945. Diskriminering fra majoritetsbefolkningens side ble til en viss grad holdt i sjakk, men bosettingspolitikken var svært hardhendt.

Etter jernteppets fall rundt 1990 fulgte en bølge av åpenlys diskriminering og aggresjon fra majoritetsbefolkningen. Dette har resultert i en ny innvandringsbølge til Vest-Europa. Immigrasjonsmyndighetene i de vesteuropeiske landene, inkludert Norge, har avvist disse gruppene og ikke villet godkjenne dem som flyktninger.