The Brutalist er helt nydelig fra start til slutt. Man må liksom rigge seg godt til og bare sette av hele kvelden, men det er absolutt verdt det.
Jeg er for øvrig såpass godtroende at når en film presenteres som en biografi tar jeg det for god fisk, akkurat som med Tár (2022) eller serien The Queen’s Gambit (2020). Det gir det hele en ekstra dimensjon, og det er definitivt mer spennende så lenge illusjonen av at dette faktisk har hendt opprettholdes. Ikke at det betyr noe (jo, det gjør det).
Det er aldri noen tvil om at Jonas Åkerlund stort sett bare lager musikkvideoer, og den grelle og gritty musikkvideo-estetikken fra tidlig på 2000-tallet er egentlig ganske kledelig når man skal fortelle en historie om meth-junkier.
Spun er ikke like morsom som Trainspotting (1996), og mangler definitivt sjarmen som Sean Baker får fram i sine filmer om folk på skråplanet. Ingen helter å heie på her, men Åkerlund klarer å skape (i alle fall litt) sympati for enkelte av karakterene.
Mulig dette er noe helt annet for de som har et forhold til spillet, men uansett hvor actionfylt og fargerikt det er så blir det aldri noe mer en middels engasjerende når det føles som om ingenting egentlig står på spill.
Det har etter hvert blitt ganske mange filmer som besøker mye av den samme tematikken, og det er utfordrende å utdype uten å avsløre noe, men det blir fort sånn at når ting er veldig likt, og man har sett det meste før, så mister det litt av egenverdien.
Helt grei thriller, og den har sine øyeblikk, men jeg tar heller enda en rewatch av Infinity Pool (2023).
