Mulig jeg er usedvanlig godtroende, men jeg har hele tiden innbilt meg at The Brutalist var basert på en sann historie. Uvisst hvorfor. Jeg gikk for øvrig i den samme fella både med Tár (2022) og Netflix-serien The Queens Gambit (2020). Illusjonen av at filmen bygger på faktiske hendelser gir opplevelsen en ekstra dimensjon av realisme, akkurat som når Coen-brødrene åpnet Fargo (1996) med teksten: «This is a true story». Bare oppspinn så klart, men det fungerer.
Selv om The…
Det er aldri noen tvil om at Jonas Åkerlund stort sett bare lager musikkvideoer, og den grelle og gritty musikkvideo-estetikken fra tidlig på 2000-tallet er egentlig ganske kledelig når man skal fortelle en historie om meth-junkier.
Spun er ikke like morsom som Trainspotting (1996), og mangler definitivt sjarmen som Sean Baker får fram i sine filmer om folk på skråplanet. Ingen helter å heie på her, men Åkerlund klarer å skape (i alle fall litt) sympati for enkelte av karakterene.
Mulig dette er noe helt annet for de som har et forhold til spillet, men uansett hvor actionfylt og fargerikt det er så blir det aldri noe mer en middels engasjerende når det føles som om ingenting egentlig står på spill.
Ingenting nytt, men en helt kurant thriller for de som setter pris på de moralske og menneskelige dilemmaene i serier som The Walking Dead (2010) og The Last of Us (2023).
Hvis man virkelig vil grave seg ned i en slags post-apolalyptisk depresjon kan man se denne back to back med The Road (2009), eventuelt slenge inn Leave No Trace (2018) for å gjøre det til en tematisk triologi om family values i villmarka.
