Christian Thams

Christian Thams
Født		9. sep. 1867 Trondheim
Død		22. mai 1948 (80 år) Paris
Beskjeftigelse		Arkitekt, forretningsdrivende, diplomat
Utdannet ved		Baugewerkschule Holzminden Technikum Winterthur (–1886)
Far		Marentius Thams
Søsken		Wilhelm Thams
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Ridder av Nordstjerneordenen
Signatur
Christian Thams på Commons

Christian Marius Thams (1867–1948) var en norsk arkitekt og industrigründer. Han engasjerte seg på en rekke områder innen industrireising og handel, i Norge og utlandet.

I Afrika var han involvert i forretningsdrift innenfor det hardhendte kolonistyret. Overfor arbeiderne i Norge var han konservativ og patriarkalsk. Thams avviste alle krav fra fagforeningene som han forsøkte å knekke.

Bakgrunn

Christian Marius Thams ble født 9. september 1867 i Trondhjem. Han døde død 22. mai 1948 i Ville d'Avray ved Paris, Frankrike. Thams-navnet kom ifølge familientradisjonen til Norge med hans tipp-tipp-tipp oldefar Daniel Mathias Thams som flyktet fra England under urolighetene på 1660-tallet. Han tok navnet etter elven Themsen. Faren var Marentius Thams. Jakob Tullin Thams, Christian Thams' oldefar, var fogd i Ringerike og Hallingdal. Christian Thams flyttet med familien til Orkdalsøren i 1873.

Christian Thams ble sendt på kostskole i Grenchen, Sveits 12 år gammel sammen med broren Wilhelm. Thams var utdannet fra bygningslinjen ved Technikum Winterthur i kantonen Zürich i Sveits, hvor han tok eksamen våren 1886. Den tekniske skolen og kostskolen hadde mange utenlandske studenter fra fremstående familier.

Som student reiste han mye og var særlig opptatt av tekniske nyvinninger. Han var i 1887 vitne til hvordan et jordskjelv ved Middelhavskysten (det liguriske jordskjelvet) fikk murhus til å kollapse og han skal fått ide om at laftede tømmerhus ville tåle jordskjelv. Han mente også at laftede bygg i norsk stil kunne reises svært raskt. I Sveits ble han kjent med produksjon av ferdighus.

I Sveits giftet han seg med den ett år yngre baronesse Eleonore de Spengler fra Nederland og kom slik i kontakt med et nettverk av europeiske adelsfamilier. Hans andre kone Mathilde Fredrikke Christiansen («Matty») var søsterdatter av Hulda Garborg. Matty kom til Bårdshaug som guvernante i 1902 og Christian Thams skilte seg fra Eleonore for å gifte seg med Matty. Thams kjøpte Songligårdene i Orkdal med 90.000 dekar jaktterreng. Fyrst Albert I av Monaco besøkte Songli.

Virke i Frankrike

Han slo seg ned i Frankrike og etablerte arkitektkontor i Nice i 1888 og Paris. Han så for seg mulighet til å importere ferdighus fra familiebedriften Strandheim Brug til Frankrike. Arkitektgjerningen var imidlertid ikke hans hovedbeskjeftigelse, og han gjorde seg bemerket både som arkitekt og administrator.

Familiebedriften stilte på Verdensutstillingen i Paris i 1889 med en villa i sveitserstil tegnet av Christian Thams. Han gullmedaljer for sitt arbeid og utstillingen var god reklame for familiebedriften. Blant annet kjøpte Gustave Eiffel villaen til bruk som kontorbygg. Ved utstillingen i Chicago i 1893 var han medlem av juryen, og medlem av utstillingskomiteene i Stockholm i 1897 og Paris i 1900, og de to store norske utstillingene i Trondheim i 1908 og Kristiania i 1914.

Thams tegnet flere større bygg, skoler, sykehus og villaer som ble produsert som «ferdighus» på Strandheim Brug, blant annet de to store trehotellene Union i Geiranger og Øye på Sunnmøre (1891) og kirkene i Orkanger og Kvalsund på 1890-tallet.

Industrigründer i Norge

Christian Thams returnerte til Norge i 1890 for å lede familiens sagbruk, trelast- og bygningsforretning Strandheim Brug på Orkanger. Sammen med broren Wilhelm August (1864–1925) overtok han i 1893 ledelsen av familiebedriften M. Thams & Co, som blant annet omfattet Strandheim Brug, M. Thams Laxeforretning (Trondheim) og Orkedals Mining Company (Meldal/Trondheim). Fra da av var det som industrigründer, forretningsmann og diplomat han arbeidet.

Hotell Union på Øye ved Hjørundfjorden ble produsert på Strandheim Brug i 1891.

Han var sentral i etablering og utvikling av større industriforetak i Trøndelag som Orkla Grube Aktiebolag (1904), Nordenfjeldske Sprængstof Aktieselskab (1905) og Chr. Salvesen & Chr. Thams Communictions Aktieselskab (1898). Det sistnevnte bygget Thamshavnbanen, Norges første elektrisk drevne jernbane, som ble åpnet av kong Haakon VII i juli 1908.

Thams var en dyktig og kreativ person som gikk fullt og helt opp i sine prosjekter. Som sin far, Marentius Thams (1836–1907) var han kunstinteressert, og de to er gitt mye av æren for at treskjærerkunsten i Orkladalføret fikk et oppsving i deres tid. Christian Thams bestilte treskjærerarbeid fra lokale håndverkere, og deltok med disse på Verdensutstillingene i Paris (1889), Chicago (1893) og Paris (1900). Hans tidligere bolig på Orkanger, Bårdshaug, er det innredet hotell med samme navn, og det står blant annet en pent utført spisestue fra 1904 utskåret av lokale trekunstnere.

Thams var krevende overfor medarbeidere, styremedlemmer som arbeidere, men også selv et arbeidsjern. Han lyktes i å få flere av Norges og Sveriges ledende industri- og forretningsfolk til å engasjere seg økonomisk og administrativt i hans industriprosjekter. Det ga ham ikke bare fordeler for dette var folk som selv var vant til å lede egenrådig. Som arbeidsgiver ble Thams i 1902–03 landskjent for en konflikt med arbeiderne på Strandheim Brug, fra 1904 kalt Thamshavn Brug, om retten til fagorganisering og tarifflønn. Konflikten førte til streik og lockout, men til tross for hjelp fra nystiftede LO, tapte arbeiderne. Den første tariffavtale på Thamshavn Brug ble inngått i 1913 etter Thams hadde reist til Frankrike.

Løkken gruver og Thamshavnbanen

Bestefaren Wilhelm Thams hadde ervervet flere gruver og kisforekomster i Løkken-området, mens hovedforekomsten var eid og drevet av Løkken Kobber og Kisværks Interessentskap. Christian Thams kjøpte Løkken-gruvene i 1896 da de tidligere eierne ga opp gruvedriften på grunn av mye innsig av vann i gruvene.

Midt på 1800-tallet var kobber det attraktivet produktet; på slutten av 1800-tallet sank kobberprisen og svovelprisen gikk opp på grunn av behovene i kjemisk industri. Thams ervervet gruvene på Løkken verk i 1896 og for å omstille til svovelvproduksjon var det behov for elektrisk kraft og bedre transport til havna. Da kobberverket på Kvikne begynte på 1600-tallet ble kobber fraktet ned Orkdalen med hest for utskiping. Gruvene på Løkken ble satt i drift i 1657 og transporten var mye kortere enn fra Kvikne. Thams og kompanjongen Christian Salvesen kjente trolig til elektrisk jernbane fra sitt virke på kontinentet og i Storbritannia. De etablerte jernbaneselskapet Chr. Salvesen & Chr. Thams Communictions Aktieselskab i 1898. Samtidig sendte Thams konsesjonssøknad til departementet og begrunnet jernbanen med frakt av svovelkis, varetransport til kjøpmann i dalen, eksport av trelast og persontrafikk for 16.000 innbyggere. Det ble skissert at jernbanen med at den ville være til fordel for Orkdal, Meldal, Rennebu, Kvikne og Oppdal som alle hadde Orkdalsøren som naturlig strandsted. Thams satte opp Orkdalsøren stasjon på Thamshavn mens kommunen ønsket stasjon i det egentlige sentrum på selve øren. Skjenaldfossen kraftverk var i i drift fra 1906 og skulle levere strøm til banen og gruvedriften.

Sagbruk og ferdighus

Bestefaren Wilhelm August Thams etablerte i 1866 en dampsag, senere kjent som Strandheim brug, på Orkdalsøren. Marentius Thams overtok denne virksomheten i 1872 etter at han forsøkt å drive med eksport av hermetisk laks. Strandheim brug hadde høvleri og kassefabrikk; kassene ble blant annet brukt til å frakte hermtikk. Bruket brant ned i 1872 og Marentius Thams bygde opp igjen større og mer moderne en det som gikk tapt i brannen.

Sagbruks-, trelast- og bygningsforretningen ble vesentlig utvidet og modernisert fra 1890 til 1913. Ferdighusfabrikken ved Strandheim Brug på Orkanger var Norges første og thamshus ble eksportert til Europa, USA, Sør-Amerika og India. Marentius ville skape interesse for tradisjonell stil og byggeteknikk. Rundt århundreskiftet 1900, hadde bedriften over 300 ansatte arbeidere. Samtidig var omtrent like mange tilknyttet bedriften gjennom skogvirke rundt om i 33 kommuner. I denne tiden ledet Thams også trelastforretningen Huså Aktiebolag i Sverige, hvor M. Thams & Co eide en tredel.

Virksomhet i Afrika

Christian Thams reiste fra Norge i 1910 til fordel for Frankrike og hvor han fra 1911 ledet et større handels- og plantasjeselskap i Mosambik (kopra), og et noe mindre i Øvre Senegal-Niger (sisal).

Société du Madal i Mosambik

Thams samarbeidet med Albert I av Monaco der fyrsten valgt Thams til direktør for selskapet Société du Madal med virksomhet i Mosambik. Fyrsten var største aksjonær, Thams var nest største. Haaken Mathiesen, Fred Olsen, Thomas Fearnley og Marcus Wallenberg var medeiere i selskapet. Virksomheten i Mosambik er omstridt på grunn av brutal behandling av arbeiderne og fordi selskapet medvirket til koloniseringen. Thams trakk seg ut da fyrsten døde i 1922. Selskapet la grunnlag for Del Monte og Groupo Madal. Ukrainske Mikhail Teresjtsjenko, som hadde vært en av lederne for februarrevolusjonen i Russland, overtok som toppsjef i 1923. Flere av hans tidligere samarbeidspartnere i Orkla Grube Aktiebolag kom inn som medeiere.

For Thams begynte nedturen i Afrika-engasjementene da fyrst Albert I døde våren 1922. De to hadde bestemt det meste når det gjaldt utviklingen av aksjeselskapet Société du Madal, men nå ønsket store norske og svenske investorer større innflytelse. De norske interessene var forøvrig nå de dominerende.

Rettssak

En av nordmennene som var blitt aksjeeier i 1918, var Thams' fetter Carl Selmer, men det skjedde ikke etter ønske fra Thams. Det var Selmers arbeidsgiver Fritz Treschow (Larvik), mangeårig aksjeeier og styremedlem i Société du Madal, som hadde anbefalt Selmer å investere i selskapet. Selmer fikk kjøpe aksjer av fetteren i 1918 til samme kurs som andre kjøpere, men hevdet på midten av 1920-tallet, da verden var inne i en økonomisk nedgangstid og mange fryktet for tap av sine pengeplasseringer, at han hadde betalt for mye for aksjene. Ifølge han hadde de to fetterne en avtale om at Selmer skulle få kjøpe aksjene som Thams formidlet til ham «så rimelig som mulig». Thams ble stevnet for retten og vant i herredsretten og lagmannsretten, men da saken i 1931 kom opp i Høyesterett, tapte han. Dommen var ikke enstemmig. Ifølge majoriteten hadde Thams ikke gjort noe kriminelt, men opptrådt umoralsk. Man festet lit til Selmers påstander, og når han kjøpte aksjene til det dobbelte av opprinnelig pris, mente majoriteten i Høyesterett at dette var umoralsk. Det ble ikke lagt vekt på at Madalaksjenes kurs i 1918 var det dobbelte av hva de hadde vært i 1911. Thams aksepterte ikke dommen og valgte derfor å holde seg borte fra Norge til dommen forfalt, det vil si i 10 år, i stedet for å betale nærmere 120 000 kroner (aksjene pluss omkostninger).

Annen virksomhet

Christian Thams engasjement i det koloniale Afrika kan føres tilbake til tidlig 1900-tall da M. Thams & Co solgte trematerialer og ferdighus (pre-cut/lemmehus, men også maskinlaftet plank) til Kongo, Algerie og trolig også Øst-Afrika. Samtidig ble Thams medeier i selskapet.

Om Thams kan det sies at han skilte seg ut som entreprenør ved at han gjorde bemerkelsesverdige karrierer både i Norge og i utlandet, dvs. Frankrike og Afrika. Med dette menes at han avsluttet karrieren i Norge, som hadde gjort ham kjent langt utenfor landets grenser, for å engasjere seg i utvikling av handels- og plantasjeselskap i Øst- og Vest-Afrika samt Etiopia. Alle selskapene ble ledet fra Paris, men Thams foretok årlige lengre reiser til virksomhetene i Afrika. Tidlig på 1900-tallet var det heller uvanlig at norske forretningsmenn investerte i og ledet større entreprenørforetak i Afrika. En kan derfor hevde at engasjementene var pionerprosjekter med flere ukjente faktorer. At de ble utviklet i åra like før utbruddet av første verdenskrig, ga ikke investorene færre utfordringer. Krigen og de påfølgende økonomiske nedgangstidene rammet så vel selskapene som investorene hardt, og inngår derfor i rekken av forklaringsfaktorer for selskapenes utvikling på både kort og lengre sikt.

De siste årene

Christian Thams kvittet seg i mellomkrigstida med mesteparten av aksjene i Société du Madal. Engasjementene i Afrika omfattet mot slutten av 1920-tallet og på 1930-tallet plantasjedrift i Fransk Vest-Afrika (sisal), Kenya og Uganda (kaffe, sisal, jordnøtter) og gruvevirksomhet i Etiopia (gull og platina).

På 1930-tallet var han engasjert i en finansforretning i Romania, og han oppholdt seg i București under 2. verdenskrig.

Våren 1946 returnerte han til Paris, og to år senere planla han både en reise til Kenya og Norge, men det ble det ikke noe av. Christian Thams døde i mai 1948 av lungebetennelse i sitt hjem i Ville-d'Avray utenfor Paris. Han ble gravlagt på familiegravstedet i Menton.

Utmerkelser

Thams mottok flere norske og utenlandske ordener for sitt virke.

• 1901 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for fortjenstfuld Udførelse af offentlige Hverv».
• Innehaver av storkors av Etiopias stjerneorden,
• Den portugisiske Kristusordenen og den portugisiske Santiago av sverdets orden
• Storoffiser av Monacos Den hellige Carls orden
• Den montenegrinske Danilo Is orden.
• Storoffiser av den franske Æreslegionen, offiser av den franske Ordenen for landbruksfortjenester, kommandør av den den franske koloniale Ordenen Nichan el Anouar og offiser av Instruction publique. Thams var medlem avl Det franske akademi.
• Offiser av den belgiske Kroneordenen og ridder av den belgiske Leopoldsordenen
• Innehaver av 2. klasse av den tunisiske Iftikhar-ordenen
• Den svenske Nordstjerneordenen.

Kilder

• Norsk kunstnerleksikon
• «(no) Christian Thams» i Norsk biografisk leksikon.
• Elsa Reiersen: Fenomenet Thams. Aschehoug, 2006.
• Kirsten A. Kjerland og Knut Rio (red.): Kolonitid. Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet, Scandinavian Academic Press, 2009.

Eksterne lenker

• Om Christian Thams på ORKLA Industrimuseums nettsider Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine.
• Mannen som startet Orkla, Dagens Næringsliv Magasinet, 4.-5. november 2006.
• Fenomenet fra Orkdal, Adresseavisen, 4. november 2006.
• Regnskapsprotokoller fra Thams laxexport (Orkanger) finnes på NTNU Universitetsbiblioteket Gunnerusbiblioteket