Slaget ved Actium

Slaget ved Actium
Konflikt: Krigen mot Marcus Antonius
Maleri fra 1600-tallet
Dato 2. september 31 f.Kr. Sted Det ioniske hav utenfor Actium, Hellas 38°55'30"N 20°43'30"Ø Resultat Seier til Octavius
Stridende parter
Octavius	Marcus Antonius og Kleopatra
Kommandanter og ledere
Marcus Vipsanius Agrippa	Marcus Antonius
Styrker
260 krigsskip	220 krigsskip og 60 egyptiske krigsskip
Tap
ukjent, ubetydelig	omtrent hele den romerske flåten

Slaget ved Actium var et sjøslag mellom Octavius og Marcus Antonius. Slaget fant sted den 2. september 31 f.Kr. i Det ioniske hav utenfor den romerske kolonien Actium i Hellas, nær dagens by Proveza.

Flåten til Octavian var ledet av hans mest trofaste allierte, Marcus Vipsanius Agrippa, mens motparten var ledet av Marcus Antonius og Kleopatra. Slaget ble vunnet av Octavius, og var av avgjørende betydning for hans tiltredelse som keiser Augustus. Slaget ved Actium markerer slutten av den romerske republikk og starten på keiserdømmet.

Bakgrunn

Bruddet til det andre triumvirat kom av at Octavius så en trussel i Cæsarion, sønnen til Kleopatra og Julius Cæsar. Octavius' maktgrunnlag lå i hans forbindelse til Cæsar gjennom adopsjon, som gav ham den popularitet og tillit fra legionene som var nødvendig. Da dette grunnlaget ble truet av Antonius' erklæring om at Cæsarion var Cæsars rette arving, begynte en propagandakrig mellom de to allierte i 33 f.Kr.. Omsider fratok senatet Antonius hans maktgrunnlag og erklærte krig mot Kleopatra. En tredjedel av senatet og to konsuler gikk over til Antonius' side, og krigen startet i 31 f.Kr., da Octavius' talentfulle general Agrippa okkuperte den greske havnebyen Methone, som var lojal til Antonius. Marcus Antonius var en fremragende soldat, men hans ferdigheter på havet var ikke spesielt bra, og kom til å bli hans bane.

Slaget

De to flåtene møttes ute i gulfen ved Actium om morgenen 2. september 31 f.kr. Markus Antonius kom Octavius i møte med en flåte på 220 krigsskip. Octavius’ flåte var ledet av admiral Aprippa, som sperret Antonius' fluktrute i sør. Markus Antonius' flåte besto for det meste av store ramskip, som kunne veie opp mot tre tonn. De var pansret med bronse i baugen, og plater av bronse ellers på skipet gjorde det vanskelig for motstanderen å gjøre samme angrep tilbake. Uheldigvis for Antonius, var hans flåte underbemannet på grunn av en malariaepidemi som hadde rammet hans menn mens de ventet på Octavius’ flåte. Mange galleislaver var døde før slaget i hele tatt hadde begynt, så taktikken med å ro inn i og knuse motstanderen skip ble nesten umulig å gjennomføre. Moralen i resten av troppene var naturligvis også blitt svekket, ettersom Antonius hadde brent skipene som var underbemannet og dermed gjort flåten mindre.

Octavius’ flåte besto for det meste av mindre skip med et bedre trent og ferskt mannskap. Skipene var også lettere og kunne beskytte seg selv med å utmanøvrere de større skipene til Antonius. Et romersk sjøslag gikk som oftest ut på å ramme (kjøre inn i) fiendens skip og samtidig drepe mannskapet ombord med et regn av piler og steiner fra katapulter, som var store nok til å dele en mann i to. Før selve slaget hadde Antonius' general, Delius, gått over til Octavius’ side og tatt med seg Markus Antonius' slagplan. Planen til Antonius hadde vært at hans største skip skulle drive Agrippas nordre ving tilbake, men Octavius’ flåte lå rolig utenfor rekkevidde. Midt på dagen ble Antonius tvunget til forlenge linjen ut fra beskyttelsen som landjorda utgjordre, og til slutt angripe fienden.

Da Kleopatra så at Antonius holdt på å tape slaget, trakk hun flåten sin tilbake ut på havet uten å ha avfyrt et eneste skudd. Marcus Antonius klarte å komme seg over på et mindre skip med sitt flagg og flykte fra slaget. Resten av Antonius' flåte var ikke like rask, så Octavius klarte å innhente og senke nesten alle skipene.

Følgene av slaget

De politiske konsekvensene av dette slaget ble enorme. Marcus Antonius hadde i praksis like stor hær som Octavius, slik at seieren kunne like gjerne ha gått andre veien. Da Antonius tapte slaget, deserterte store deler av hæren hans. Han mistet rundt 19 infanterilegioner og 12 000 kavaleri, og reduserte hans mulighet til å utfordre Octavius ytterligere. Til tross for en liten seier ved Alexandria, 31. juli 30 f.Kr., fortsatte deserteringen fra Antonius' hær og ga han små muligheter til å hamle opp med Octavius.

Etter å ha mistet hæren begikk Marcus Antonius selvmord. Kleopatra prøvde i et desperat forsøk på å skaffe seg en avtale med Octavius, noe han avviste. Kleopatra fulgte deretter Antonius i graven med et selvmord 12. august 30 f.Kr., og det ble hevdet at hun lot seg selv bli bitt av en giftig slange gjemt i en kurv.

Kort oppsummert resulterte slaget ved Actium i seier til Octavius, at Marcus Antonius mistet hele sin armé og Romas erobring av Egypt. Slaget markerer også slutten på den romerske republikk og begynnelsen på keisertiden.

Eksterne lenker

• The Actian War, The Actium Project