livmorfremfall

Det er vanskelig å finne gode tall på forekomsten. I lette former er det svært vanlig hos voksne kvinner. Det merkes ikke, men kan oppdages ved en gynekologisk undersøkelse som blir gjort av andre grunner. 43–76 prosent er rapportert fra slike undersøkelser. Rundt 5 prosent får plager som gjør at lege blir oppsøkt.

Av tusen kvinner blir om lag 1,5–4,9 operert for livmorfremfall hvert år.

Livmoren holdes på plass i bekkenet av bindevevsbånd som går fra livmoren til bekkenveggene, på begge sider og baktil. Hvis disse båndene blir slappe, og særlig sammen med dårlig og svak muskulatur i bekkenbunnen, kan livmoren sige nedover. Livmorhalsen går nedover i skjeden som et stempel, og kan komme helt ut gjennom skjedeåpningen. I verste fall trekkes hele livmoren ut, og ligger inne i en skjede som er vrengt ut gjennom skjedeåpningen.

Livmorfremfall kan forekomme hos kvinner som ikke har født, men risikoen øker jo flere fødsler kvinnen gjennomfører.

Andre risikofaktorer er tilstander som øker trykket i buken, slik som overvekt, kronisk hoste (røyking) og forstoppelse. Også arbeid med tunge løft øker risikoen. Enkelte sjeldne, arvelige bindevevssykdommer øker også risikoen.

Bortfall av østrogener etter menopausen nevnes ofte som en årsaksfaktor, men flere undersøkelser, rettet mot å studere hormonstatus og prolaps, har ikke funnet sammenheng.

Livmorfremfall utvikler seg gradvis, og blir plagsomt forholdsvis sent i livet. Gjennomsnittsalderen for de som blir operert, er 60–69 år.

Avhengig av hvor stort livmorfremfallet er, gir det ingen plager, eller det ytrer det seg som nedtrykksfølelse i underlivet. I uttalte tilfeller kommer livmorhalsen frem i skjedeåpningen. Da kan det bli blødning fra slimhinnene fordi de gnisser mot undertøyet.

Livmorfremfall kan opptre alene, men som regel har det følge av én eller flere av følgende tilstander: cystocele, rektocele eller enterocele. Dette er tilstander hvor henholdsvis urinblæren (cystis), endetarmen (rectum) eller andre deler av tarmen (enteron) buker seg frem i skjeden. Disse tilstandene fortoner seg som en kul som kommer frem i skjeden, forfra eller bakfra, høyt oppe eller lenger ut i skjeden. Ingen av disse tilstandene kan utvikle seg til noe som er farlig. Alt etter hvor uttalt fremfallet er, kan det imidlertid gi mye ubehag. Det gir først og fremst en trykkfornemmelse; pasienten kjenner at noe kommer ut. Fremfall som kommer helt eller delvis ut, er svært plagsomt.

Avhengig av graden av cystocele og rektocele, kan det være vannlatings- eller avføringsproblemer. Vannlatingsproblemene kan være inkontinens, hyppig vannlatingstrang eller problem med å få tømt blæren. Avføringsproblem er vansker med å få tømt tarmen, det kan også være inkontinens. I uttalte tilfeller kan det bli nødvendig å skyve fremfallet inn med fingrene og holde det på plass for at det skal være mulig å få gjort fra seg.

Diagnosen stilles ved gynekologisk undersøkelse. Man kan også bruke ultralydundersøkelse for å vurdere om det foreligger andre gynekologiske sykdommer og for å vurdere blæretømming.

Enkelte har tatt til orde for å bruke keisersnitt hyppigere fordi det kunne antas å redusere risikoen for senere livmorfremfall. Dette anbefales likevel ikke, av flere grunner: Keisersnitt øker risikoen for komplikasjoner for både mor og barn sammenlignet med normal fødsel. Dessuten er keisersnitt mye mer ressurskrevende. I tillegg vet man ikke på forhånd hvem som vil få livmorfremfall senere.

Livsstilsfaktorer som overvekt, røykehoste og behandling av forstoppelse, er mulig å påvirke, men det er ikke gjort noen undersøkelser som ser på hvilken betydning det kunne hatt.

Bekkenbunnsgymnastikk kan være effektivt for å motvirke urininkontinens, men om det er ukjent om det kan påvirke livmorfremfall.

Livmorfremfall kan rettes ved en operasjon der fremre og bakre skjedevegg strammes opp og livmorhalsen fjernes. Operasjonen foregår som regel i spinal- eller epiduralbedøvelse, men kan også gjøres i narkose. Inngrepet foregår via skjeden. Det finnes flere ulike operasjonsteknikker.

Hos kvinner som ikke ønsker operasjon, eller hos meget gamle kvinner som har dårlig generell helse, og der man anser operasjonsrisikoen for å være stor, kan livmorfremfall behandles ved hjelp av en ring (ringpessar) som settes inn i skjeden.

Det er bare de som har plager, som skal ha behandling.

Antall som får tilbakefall etter operasjon, er ikke ubetydelig. Det rapporteres svært forskjellig i forskjellige undersøkelser, alt etter definisjon på tilbakefall og hvordan de anatomiske forholdene var ved operasjonen.

• livmoren
• menopause