Den islamske kunsten er utbredt i land med innbyrdes svært ulik kulturbakgrunn. Til tross for dette er den ganske enhetlig. Det sammenbindende elementet er religionen, det vil si Muhammads lære slik den er formulert i Koranen og hadith (tradisjon).
De arabiske erobrerne begynte sin ekspansjon omkring 630, og allerede på begynnelsen av 1000-tallet hadde de lagt under seg store deler av Midtøsten, Egypt, Nord-Afrika og Spania. På 1000-tallet ble riket utvidet østover mot India og på 1200–1500-tallet kom også de sørøstre delene av Europa til å ligge innenfor det islamske område. De kunsttradisjonene som møtte de arabiske erobrerne i de ulike landene ble tatt opp og smeltet om til en ny og selvstendig kunstkultur som ble den islamske. Inspirasjonskildene var mange; avgjørende for utviklingen ble den sasanidiske og bysantinske kunstens sterke innflytelse på 600-tallet, men også den hellenistiske, tidlig kristne og koptiske kunsten bidrog til utviklingen.
Den islamske kunsten fikk en særlig rik utvikling innen arkitektur, kunsthåndverk og kalligrafi. I arkitekturen utgjør moskeene med sine tårn, minaretene, de viktigste og mest karakteristiske monumentene. I tillegg kommer mausoleer, borger og palasser. Skriftkunst (kalligrafi) inntar en sentral plass og blir sammen med billedfremstillinger vanlige i bokillustrasjoner og miniatyrmaleri. Et særtrekk ved islamsk kunst er interessen for det dekorative; i ornamentikken finner vi verdifulle bidrag til kunsthistorien. Et viktig motiv er arabesken, et sterkt stilisert planteornament flettet sammen med geometriske motiver.
Arkitektur
Av den eldste islamske byggekunsten er lite bevart i sin opprinnelige form. Det er likevel nok til at vi kan danne oss et bilde av moskeene, slik de ble utviklet under omayyadene i Damaskus, abbasidene i Bagdad og omayyededynastiet i Córdoba.
Det var strengt fastlagte regler for moskeenes grunnplan og oppbygning, men utformingen av detaljene kunne tilpasses de forskjellige lands særpreg. I motsetning til den kristne kirke, som moskeen forøvrig har mottatt sterke impulser fra, hadde den ikke noe kor, men en bedenisje i muren, mihrab, som peker mot Mekka. I tilknytning til moskeen bygget man minaretene, hvorfra muezzinene fem ganger daglig roper ut bønneropet adhan, og kaller de troende til bønn.
Med Den hellige gravs kirke i Jerusalem som mønster ble Klippedomen reist i 687–691, den kristne basilikaen i Damaskus ble ombygd til moské og minaretene formet som etterligning av syriske kirketårn. Under abbasidene anla Almansur (754–75) Bagdad med sirkelrund plan og tre konsentriske murer, mens det ved den store moskeen i Samarra (846–52) ble oppført en minaret spiralvridd lik de gammel-babylonske zikkurater og, som en modifikasjon av denne, minareten ved Ibn Tuluns moské i Kairo (876–79), til forskjell fra den massive, festningslignende ved moskeen i Kairouan i Tunisia (begynnelsen av 700-tallet).
I Spania ble moskeen i Córdoba, La Mezquita påbegynt i 785. Den er bygd etter samme plan som den ødelagte moskeen i Samarra. Den var gjennom flere hundre år islams viktigste helligdom i Vesten og betegner et høydepunkt i maurisk kunst. Et eksempel på verdslig arkitektur i maurisk stil er palasset Alhambra i Granadai Spania, bygd på 1300-tallet.
På 1000-tallet oppstod ved krysning av tyrkiske og persiske ideer den såkalte madrasa, som hadde fire undervisningsrom omkring en moskégård. Dens korsformede grunnplan med aksiale rom eller kolossalnisjer (iwaner) påvirket moskéarkitekturens utvikling mot monumentalitet i arkitektursentra som Istanbul, Isfahan og Samarkand.
I det osmanske rike skapte tyrkerne, inspirert av bysantinske kirker, svære rom samlet under en stor kuppel. Hagia Sofia (Sofiakirken) i Istanbul var forbilde for de praktfulle moskeene som Michelangelos samtidige, arkitekten Sinan (1490–1578), bygde, blant annet Selim 2s moské i Adrianopel og Sjahzademoskeen i Istanbul. Av verdslige byggverk må Topkapi-palasset i Istanbul nevnes. Palasset består av en rekke luksuriøse paviljonger rundt et hageanlegg.
Fra sentralasiatisk tradisjon ble mausoleet likevel utviklet som en sentral bygningstype i islamsk arkitektur, i Samarkand med blant annet Timur Lenks mausoleum og i India under stormogulene med blant annet Taj Mahal.
I India ble det oppført storslåtte byggverk under stormogulene og andre muslimske fyrster på 1600- og 1700-tallet. Det var en rik, fantasifull arkitektur, med en blanding av persiske og hinduiske elementer. Kjente byggverk i Delhi er Humayuns mausoleum (1572), Jama Masjid (1644–56), Mot Masjid (Perlemoskeen) og Safdar Jangs gravmæle (fra omkring 1760), et av de siste større mughalbyggverk i India. Agra var stormogulenes hovedstad i 1556–1658. Her finnes flere monumentale bygninger; moskeen Jama Masjid, Agra fort med Perlemoskeen og Taj Mahál, mausoleum bygd over sjah Jahans yndlingshustrus grav.
Billedkunst
I islamsk kunst fantes det fra gammelt av en uvilje mot fremstilling av levende vesener, enten det var i skulptur eller maleri, noe som skyldtes frykt for at bildene skulle bli gjenstand for dyrkelse. Noe direkte forbud mot avbildninger, slik det er i Moseloven, forekommer ikke i Koranen.
Den islamske kunsten fikk tidlig visse felles karakteristiske uttrykk over hele det islamske kulturområdet. Samtidig utviklet det seg regionale stiler, grunnlagt på lokale tradisjoner. Motviljen mot avbildninger av levende vesener gjorde at den kunstneriske virksomheten tidlig ble innrettet mot ornamentikk, kunsthåndverk og kalligrafi.
Ornamentikk
Karakteristisk for islamsk kunst er en rik ornamentikk, inspirert av motiver fra bysantinsk, sasanidisk og annen orientalsk kunst. Det var en geometrisk oppbygd flateornamentikk, sammensatt av spirallinjer og svungne blader. Den klassiske akantusranke ble stilisert til kniplingsfine ornamenter. De overdådig rike mønstrene kalles arabesker, og har også hatt en stor innflytelse i europeisk kunsthistorie. Mens den geometriske karakter var overveiende i det vestlige område, dominerte stiliserte plantemotiver i de østlige land, hos de sjiittiske persere sterkt oppblandet med dyre- og menneskeskikkelser.
Kunsthåndverk
Det ble lagt stor flid i dekoreringen av alle slags bruksgjenstander. I glasert keramikk merkes en innflytelse fra Kina allerede fra 800-tallet. Karakteristisk for den islamske keramikken er den blanke metallglasuren som finnes i nyanser fra lys brunt til mørk rødt, for eksempel de såkalte Alhambravasene (1300-tallet, Spania). Fra 1200-tallet finnes kinesisk-inspirerte mønstre i blå og hvit dekor (Iran). På 1500-tallet ble det laget keramikk i sterke farger med plantedekor på hvit bunn (Anatolia). I nyere tid har Marokko og Tunisia markert seg med sin rustikke, fargesterke keramikk. En viktig del av islamsk keramikkproduksjon består av glaserte fliser som bygninger blir kledd med.
De eldste metallgjenstandene ble laget i bronse i tunge former og med gravert dekor. Gjenstander av høy kvalitet ble laget mellom 1000-tallet og 1600-tallet i Iran, Irak, Syria, Egypt og Tyrkia. De var gjerne dekorert med ornamentale mønstre, kalligrafi, men også dyre- og figurscener. På 1200- og 1300-tallet ble det laget forgylte og emaljerte moskélamper i glass, dekorert med skrift og planteornamenter.
Tekstilkunsten har alltid vært av stor betydning i islamsk kunst. Tepper fantes i moskeene og i hjemmene, såvel i byene som blant nomadene. Særlig Iran og Tyrkia er kjent for sine silkevevnader fra 1500–1600-tallet. Verdenskjent er også de praktfulle persiske, anatoliske og sentralasiatiske tepper med mer.
Miniatyrmaleriet
Dette fikk stor betydning i de østlige områder. Det var en ren illustrasjonskunst, knyttet til det skrevne ord. Ikke bare Koranen, men også verdslige håndskrifter ble dekorert og illustrert med ornamenter, elegant utførte skrifttegn og med små malerier. På 1200-tallet kom Persia i nær kontakt med Kina gjennom mongolenes erobringer i Persia. Med impulser østfra ble en rik miniatyrkunst utviklet. Den klassiske persiske miniatyren ble utformet i Herat, Tabriz og Shiraz på 1400- og 1500-tallet. Miniatyrmaleriet blomstret også ved stormogulens hoff i India på 1600-tallet, og ved det osmanske hoff i Tyrkia.
Mesopotamia, Syria og Jordan
Den islamske perioden regnes fra omkring 622, da Muhammad foretok sin utvandring fra Mekka til Medina og araberne sluttet opp om hans lære. Arabernes raske ekspansjon førte til at de bysantinske og sasanidiske rikene i Lilleasia og Egypt ble styrtet og lagt under islamske herskere. Kalifatets hovedstad ble først lagt til Damaskus i Syria.
Under omayyadene (661–750) fikk islamsk kunst sin første blomstringstid. Flere moskeer fra omayyadenes tid er bevart. Den store moskeen i Damaskus, opprinnelig en kristen basilika, ble ombygd til moské. Klippedomen i Jerusalem, oppført i 691, er den eldste islamske bygningen som er bevart til vår tid. Vis à vis Klippedomen ligger Al Aqsa-moskeen fra 750, som også er en ombygd kristen basilika.
Tidlige eksempler på profan arkitektur fantes i byen Anjar mellom Damaskus og Beirut. Byens palass hadde søyler med kapitéler i tidlig islamsk stil. Mshatta-palasset i Jordan ble oppført i 720; betydelige deler finnes i Vorderasiatisches Museum i Berlin.
Omayyadedynastiet ble styrtet i 750, og abbasidene overtok makten. Hovedstaden ble flyttet til Bagdad i Mesopotamia. En sterkere persisk innflytelse gjorde seg gjeldende; i Raqqa fikk teglarkitekturen en dekorativ utforming. Malerier og stukkaturer er i stor grad bevart i ørkenbyen Samarra. Figurmaleriene viser slektskap med sasanidisk stil, mens stukkaturene belyser overgangen fra sasanidisk til islamsk stil, for eksempel er vinranken forvandlet til et abstrakt mønster. Den store moskeen i Samarra, påbegynt i 847, var et kolossalt byggverk; bare yttermurene og den spiralformede minareten er bevart.
Under seldsjukkene (1000–1300) ble særlig bokmaleriet og kunsthåndverket dyrket. Håndskrifter med profane emner, lyrisk poesi eller Al Hasiris reiseeventyr ble illustrert i en naiv og frodig realisme, utført i Bagdad, Basra, Mosul og Kufa. Motiver fra bokillustrasjonene dannet også grunnlag for de unike metallarbeidene fra Mosul. Etter persiske forbilder ble det i Raqqa og Samarra laget keramikk med glansdekor, ofte i blått og grønt. Mønstrene er gjerne abstrakte, men også stiliserte vekster, dyr og mennesker forekommer. Som bekledning på gulv og vegger ble fajansen populær.
Persia
Mens kunstutviklingen i Mesopotamia og Syria stort sett fulgte ett og samme mønster, viser Persia et annerledes bilde. Her levde den særpregede sasanidiske hoffkunsten videre. Mot slutten av 1000-tallet ble Persia underlagt seldsjukkene.
Av bevarte monumenter fra 900-tallet er Ismails mausoleum i Bukhara, reist i en teglstensarkitektur som siden ble så vanlig i Persia og i islams østre områder. Masjid-i-Jami-moskeen i Nayin, oppført i 960, viser prototypen på en persisk moské. Fra slutten av 1000-tallet og begynnelsen av 1100-tallet finnes noen av de mest praktfulle byggverk i Persia. Masjid-i-Jami-moskeen i Isfahan er blant de vakreste, med murvegger dekket av fajanseplater i lysende farger.
Seldsjukkene fremmet også kunsthåndverket i Persia, særlig keramikken, som kulminerte på 1200-tallet. Keramikken ble dekorert med kufisk skrift samt vekstornamenter, fugler og rytterfigurer, malt i mørke farger mot hvit bunn. Også kinesisk-inspirerte mønstre ble skapt i denne perioden. Kashan og Rayy var viktige sentre for produksjon av eksklusiv fajanse med glansdekor og polykrom dekor (minai), som er blant den persiske keramikkens mest utsøkte varer. Figurmønstrene ble hentet fra bokillustrasjoner.
Gjennom mongolenes erobringer på 1200-tallet kom området under en sterk sentralmakt. Tabriz ble hovedstad både for Persia og Mesopotamia, Isfahan og Shiraz ble viktige kultursentre. Særlig kunsthåndverk og miniatyrmaleri ble utviklet i denne perioden. Kinesisk innflytelse er tydelig i miniatyrmaleriet, særlig i utformingen av naturdetaljer. Keramikk ble laget i Kashan og Sultanabad, Rayy og Samarkand samt i Raqqa; dekoren var helst i svart, blått og turkis, ofte etter kinesiske forbilder. Av øvrig kunsthåndverk må særlig nevnes glass, blant annet de praktfullt emaljerte moskélampene, og metallarbeider fra Mosul.
På 1400- og 1500-tallet lot Timur Lenk oppføre vakre moskeer i Samarkand, og der ble også hans enestående mausoleum Gur Emir reist 1405, med riflet kuppel dekket av fliser i lysende blått, gult og grønt. Et praktfullt anlegg fra safavidisk tid er Sjahens torg i Isfahan med basarer og moské. Kunsthåndverket hadde høy kvalitet, særskilt tepper.
Miniatyrmaleriet i Shiraz og Herat på 1400-tallet nådde nye høyder. Shirazskolen kjennetegnes av lysende farger og tydelig konturtegning. Motivene er gjerne fantastiske klippelandskaper med mennesker og dyr plassert over hverandre i bildet. I Heratskolens miniatyrer er fargene mildere og tegningene mer detaljrike. Av mange kjente kunstnere må særlig Behzad (1440–ca. 1514) nevnes. Han er mer dramatisk i uttrykksformen enn forgjengerne og har også en individuell karakterisering i sine personskildringer.
Midtøsten
Seldsjukkene hersket i Midtøsten fra 1097 og et par hundre år fremover. Blant minnesmerker fra denne tiden finnes karakteristisk steinarkitektur, seraljer, hvor en høy mur med halvrunde tårn omgir et rektangulært område med bosteder, vertshus, stall og moské. Særlig hovedinngangen og moskeen pleide å være vakkert dekorert med relieffmønster i skulpturert stein.
Først i den osmanske perioden, som begynte i 1453 ved Konstantinopels fall, nådde den islamske kunsten sitt høydepunkt i Midtøsten. En ny arkitekturstil ble tatt i bruk, introdusert av arkitekten Sinan i 1550-årene, blant annet ved oppføringen av Suleiman 1s moské. Denne kuppeldekkede sentralbygningen er inspirert av Hagia Sofia, men har fire minareter og flere tilsluttede bygninger. Den vakreste av Sinans moskeer er Sultan Selim IIs i Adrianopel, oppført i 1570–1574. Sultan Ahkmeds såkalte Blå moské i Istanbul, oppført i 1609–1616, rommer et utsøkt eksempel på veggdekor med blå keramikkfliser. Isnik var det viktigste stedet for produksjon av fliser og annen keramikk.
Tekstilkunsten inntar en fremtredende plass i denne perioden, med silketøyer fra Brussa og tepper fra Ghiordes, Ladik, Kula, Melas, og Bergama. De kan ha naturalistiske blomstermønstre, men også stiliserte arabesk- og medaljongmønstre. En spesialitet var bønnetepper med en avbildet mihrab som dekor.
Egypt
Egypt kom tidlig under islam, men først under fatimidene (969–1171) nådde kunsten en blomstringstid. Den eldste bevarte moskeen er Ibn Tulun i Kairo, oppført i 876–879. Under fatimidene utvikles en egyptisk variant av bygningsformen med Al Azhar-moskeen, grunnlagt i 970. Både stukkarbeidene og dekoren viser en bevisst abstrakt dekor med en arabesk av spiralranker med kufiske tegn formet i tette båndslyngninger. Gode eksempler på fatimidenes befestningsarkitektur finnes i de massive portalbygningene ved bymuren i Kairo; rundbueportaler mellom to kraftige, fremspringende tårn. Gjennom korstogene skulle disse komme til å påvirke den vestlige forsvarsarkitekturen.
Under ayyubidene (1171–1250) og mamelukkene (1250–1517) fortsatte byggingen av moskeer; nye typer ble utviklet slik som skole- og universitetsmoskeen, madrasaen. Et av mamelukktidens fremste byggverk er Sultan Hassan-moskeen i Kairo. Lokal keramikk viser en sammensmeltning av bysantinsk og koptisk innflytelse.
Nord-Afrika og Spania
På 700-tallet spredte islam seg fra Egypt over Nord-Afrika like opp til Spania. Den store moskeen i Kairouan i Tunisia regnes som en av den islamske kunstens viktigste minnesmerker. Den ble oppført på 800-tallet av Sidi Okba, har 17 skip i bønnehallen og en mektig firkantet minaret i tre etasjer.
I Spania ble den mauriske stil utviklet. Den har visse typiske særtrekk, blant annet en sterk dekorativ virkning på bekostning av det konstruktive. Et godt eksempel er den mektige moskeen i Córdoba, grunnlagt i 785, men påbygd helt opp til 1400-tallet.
Den mauriske stilen utviklet en stadig mer raffinert og dekorert arkitektur, for eksempel Løvegården i Alhambra, oppført i 1354. Innen kunsthåndverket inntar keramikken og tekstilkunsten en fremtredende plass; Paterna i Valencia var et viktig senter for keramikk og tekstilverksteder fantes i Almería, Málaga, Sevilla, Granada og Alicante.
India
Da Babur, den første stormogulen, erobret Delhi i 1526, tok han tittelen keiser av India. Først under Humayun og Akbar konsolideres makten under mogulene (1555–1857). Persisk kunst ble introdusert i arkitektur, maleri og kunsthåndverk. De mest kjente arkitektoniske verkene er Akbars nye hovedstad Fatehpur Sikri ved Agra, oppført i 1571 i rød sandstein, og Shah Jahans palassby i Delhi med sitt kraftige fort. Den store moskeen Jama Masjid ved fortet ble oppført i rød sandstein og hvit marmor i 1644–1658. Den vakreste av alle stormogulenes byggverk er Shah Jahans mausoleum, Taj Mahal i Agra, over yndlingshustruen Mumtaz.
Mogulmaleriet bygger på persiske forbilder og etter hvert merkes både indiske og europeiske stiltrekk. Foruten illustrasjoner av klassiske bøker ble det utført portretter av sjahene og andre fornemme personer.
Islams store geografiske spredningsområde har medført stor regional variasjon i materiale og bygningsmåte. Likevel finnes et enhetlig språk i romformer, komposisjon og ornamentikk. Et av tradisjonens mest karakteristiske kjennetegn er det ornamentalt behandlede og inndelte eksteriør.