USAs president er statsoverhode og regjeringssjef i ett. Den sittende presidenten, Joe Biden, er valgt for perioden fra 20. januar 2021 til 20. januar 2025.
Donald Trump vant presidentvalget i 2024 og skal ta over for Biden 20. januar 2025.
Etter grunnloven leder presidenten forbundsstatens utøvende makt, som balanseres av den lovgivende og den dømmende makt.
Presidenten velges for fire år og tiltrer 20. januar i året etter valgåret. Gjenvalg er mulig én gang. Før en slik grense ble satt i et grunnlovstillegg i 1951, var den eneste som hadde søkt en tredje periode Franklin D. Roosevelt. Han lot seg velge til en tredje og en fjerde periode under andre verdenskrig.
To ganger er en kandidat valgt til to ikke-sammenhengende perioder, Grover Cleveland i 1884 og 1892 og Donald Trump i 2016 og 2024. Grensen på to perioder gjelder også slike tilfeller.
Presidentvalget foregår formelt ved indirekte valg. Velgerne kårer valgmenn som møtes i valgmannskollegiet (Electoral College) hvor de velger president og visepresident. På valgdagen stemmer likevel i praksis velgerne direkte på partienes presidentkandidater. Deres navn står på stemmeseddelen.
Hver delstat har så mange valgmenn som den har representanter i Senatet og Representantenes hus til sammen. Ordningen gjenspeiler dermed folketallet som i Representantenes hus, men med et tillegg til små delstater. Alle delstater har nemlig to senatorer – og dermed valgmenn – uavhengig av folketall. Dette hensynet er grunnleggende i USA som forbundsstat utgjort av delstater.
Det er slik ikke en feil, men med hensikt at ordningen gjør det mulig for en kandidat å bli president uten å ha samlet flest velgere bak seg nasjonalt. Presidentvalget ble vunnet av kandidaten med nest flest stemmer i 1824, 1876, 1888, 2000 og 2016 (etter visse utregningsmåter også i 1960).
For å kunne velges til president må man være født i USA og være minst 35 år gammel.
Presidenten tiltrer etter å ha avlagt en ed om troskap til grunnloven. Donald Trump avla eden til høyesterettsjustitiarius John G. Roberts utenfor kongressbygningen i Washington D.C. 20. januar 2017.
Dersom presidenten faller fra, overtar visepresidenten. Dette har skjedd ni ganger. Fire ganger har presidenten dødd av helsemessige årsaker (1841, 1850, 1923, 1945), fire ganger er han blitt drept (1865, 1881, 1901, 1963) og én gang har en president trukket seg (1974).
Dersom ikke visepresidenten kan ta over, faller vervet på Speaker i Representantenes hus. Etter denne følger Senatets settepresident og deretter regjeringsmedlemmene etter en gitt rangordning.
Grunnloven gir kun to muligheter til å fjerne presidenten. Den ene er avsettelse gjennom en riksrettssak i Kongressen. Riksrett har vært reist mot tre presidenter, i 1868 mot Andrew Johnson, i 1998 mot Bill Clinton og to ganger, i 2020 og 2021, mot Donald Trump. Ingen av dem ble dømt. Forberedelsene til en riksrettssak mot Richard Nixon i 1974 ble stanset da Nixon trakk seg frivillig.
Den andre muligheten til avsettelse gjelder midlertidig og oppstår dersom presidenten bedømmes som ute av stand til å utføre sine plikter. Det 25. grunnlovstillegget krever i så fall en erklæring til Kongressen fra visepresidenten og over halvparten av regjeringsmedlemmene. Visepresidenten tar da over som fungerende president. Sier presidenten seg uenig, må to tredeler av begge kamre i Kongressen stille seg bak visepresidentens erklæring.
Presidenten kan ikke skiftes ut av nasjonalforsamlingen slik det gjøres med statsministeren i Norge og andre land med parlamentarisk styresett.
Som leder for den utøvende makt er det presidentens ansvar å sette i verk Kongressens vedtak og håndheve gjeldende lover. Unntaket er der presidenten nedlegger veto mot kongressvedtak. Et veto kan bare oppheves med to tredels flertall i begge kamre i Kongressen.
Presidenten er øverstkommanderende for USAs væpnede styrker og har for øvrig stort spillerom i utenrikspolitikken.
Grunnloven krever samtykke fra Senatet til inngåelse av traktater og fra begge kamre i Kongressen ved krigserklæring, men i praksis er tilpasningsmulighetene store. Spørsmålet om hvor omfattende en militæraksjon skal være før den krever Kongressens samtykke har vært debattert av politikere og forskere i flere tiår. Etter andre verdenskrig har militæraksjoner fått godkjenning gjennom andre typer kongressvedtak enn krigserklæring.
Presidenten har anledning til å gi vidtrekkende instruksjoner til statsforvaltningen i form av presidentordrer (executive order). Disse skal være utdyping eller spesifisering av vedtak i Kongressen eller av oppgaver presidenten er gitt i grunnloven. Ordrene kan blant annet gjelde opprettelse av nye etater, gi retningslinjer for saksbehandling eller iverksette enkeltstående tiltak. Abraham Lincolns erklæring om frigjøring av slavene i 1863 regnes ofte som den mest kjente presidentordren.
Ordrene kan ikke være i strid med maktfordelingsprinsippet i grunnloven. Hvis presidenten gjennom utstedelse av slike ordrer i praksis selv forsøker å vedta eller endre lover, kan rettsvesenet kjenne dem ugyldige. Bruken av dette styringsverktøyet tiltok i det 20. århundre, noe som er sett i sammenheng med presidentembetets økte tyngde.
Presidenten leder regjeringen. Regjeringsmedlemmene utpekes av presidenten, men må godkjennes av Senatet.
Regjeringen består av rundt 15 statsråder som leder departementer for tradisjonelle regjeringsoppgaver som utenrikssaker, finans-, forsvars-, justis-, innenriks-, helsesaker osv. I tillegg har også visepresidenten, FN-ambassadøren, presidentens stabssjef og enkelte andre høytstående personer i statsadministrasjonen møterett i regjeringen.
Statsrådene er ikke ansvarlige overfor Kongressen (hvor de heller ikke har lov til å møte), men kan når som helst avsettes av presidenten.
Utenriksministeren kalles Secretary of State, finansministeren Secretary of the Treasury. Sjefen for Justisdepartementet er Attorney General, som også utøver funksjoner som i andre land tilligger riks- og regjeringsadvokater.
I tillegg til de ordinære departementene finnes omkring 60 frittstående direktorater (independent agencies). Disse ledes av et styre, slik som Federal Reserve-systemet og medietilsynet FCC, eller av en presidentoppnevnt leder, som etterretningsorganene CIA og NSA, romfartsorganet NASA, miljødirektoratet EPA eller riksarkivet NARA.
Betydelige oppgaver er også lagt til Det hvite hus i presidentens egen stab (Executive Office). De mest sentrale lederne her gis møterett i regjeringen. Presidentene siden Franklin D. Roosevelt har som en hovedtendens styrket maktkonsentrasjonen i Det hvite hus, på bekostning av statsrådene og deres departementer.
Særlig kjent er maktkamper mellom Utenriksdepartementet og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren i Det hvite hus, men også i den økonomiske politikken og på andre saksfelter utfordrer presidentens stab jevnlig de ulike departementenes spillerom.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.