Thomas' innsats som teolog og filosof er først og fremst knyttet til gjenoppdagelsen av Aristoteles på 1200-tallet. Hans skrifter hadde inntil da bare vært kjent i ufullstendig og til dels forvansket overlevering. Denne «nye» og intellektuelt nærmest uimotståelige læren skapte store problemer for tidens teologer. Den stemte dårlig med viktige trekk i den herskende platonsk-augustinske tradisjonen, og den gikk på viktige punkter på tvers av Skriften. Kirkens forsøk på å forby studiet av Aristoteles førte imidlertid ikke frem. Gjennom Thomas' innsats ble det skapt en syntese av aristotelisk filosofi, tradisjonell teologi og kristen dogmatikk, som fikk sitt fulleste uttrykk i hans to hovedverk, Summa Theologiae og Summa Contra Gentiles, begge omfattende og detaljerte fremstillinger, imponerende både i omfang og systematikk.
Thomas innfører et skille mellom to typer teologi: åpenbaringsteologien, som henter sine premisser fra Skriften, og den naturlige teologi, som i sine grunntrekk er en modifisert aristotelisk filosofi. Den siste bygger på sanseerfaringen, men gjennom en særegen abstraksjonsevne kan mennesket også ved bruk av sin naturlige erkjennelse, sansning og fornuft nå frem til innsikter om ikke-sansbare ting.
På dette grunnlaget søker Thomas å begrunne et moderat standpunkt i universaliestriden med støtte i de aristoteliske begrepsparene materie/form og potensialitet/akt. Form og akt, det vil si virkelighet, er de fornuftserkjennbare aspektene av verden, både den naturlige og den overnaturlige. Formene eksisterer ikke separat (som i platonismens idélære), men i de enkelte virkelige ting. Menneskets form, som gjør alle mennesker til mennesker, er den fornuftige sjelen. Gjennom bruken av den «aktualiseres» det sanne mennesket.
Denne læren harmoniserer med et viktig prinsipp hos Thomas: De kristne dogmene er i sitt vesen erkjennbare, selv om de ikke alle er fattbare for oss her og nå. Gud, som er innbegrepet av virkelighet, væren og sannhet, tenkes primært som et allvitende, uendelig intellekt hvorfra alle øvrige egenskaper hos Gud utledes: liv, allmakt, godhet og kjærlighet. Slik kulminerer Thomas' filosofi og naturlige teologi i en aristotelisk inspirert intellektualisme.
Størst selvstendighet viser Thomas som etiker og rettsfilosof. Også her trer hans intellektualisme klart i dagen, men også en klar respekt for de menneskelige vilkår. Enhver lov, guddommelig, «naturlig» eller menneskelig, er i sitt vesen en fornuftsforordning, gitt av den som har ansvar og omsorg for den eller dem loven skal gjelde for, og innsiktet mot det felles beste. Å leve riktig er derfor å leve «i samsvar med fornuften». Thomas er en av de store klassikerne i naturrettens historie.
Thomas' syntese ble imidlertid av hans umiddelbare ettertid utsatt for skarp teologisk og filosofisk kritikk. Den nære foreningen han tenkte seg mellom naturlig og overnaturlig lære og virkelighet, vakte teologiske motforestillinger og betenkeligheter, som senere ble en del av det idéhistoriske grunnlaget for protestantismen. På norsk finnes Væren og vesen (1995).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.