maleriets historie

Fra høykulturer som det gamle Egypt, finnes fargelagte relieffer og malerier på kalket vegg eller på papyrus med religiøse eller historiske emner.

Fra sumerernes kunst kjennes lignende figurer i mosaikk. Fra assyriske bygninger finnes fargelagte, lave relieffer, og fra Nebukadnesars Babylon er det bevart dyr og ornamenter på glasert teglstein.

På Kreta smykket man vaser dels med abstrakt ornamentikk, dels med gjengivelse av dyre- og planteliv i sjøen, mens palassene kunne oppvise freskobilder fra rundt 1500 fvt.

Grekernes maleri startet med skildringer av blant annet kappkjøring på vaser i enkel geometrisk stil i cirka 1000 fvt. Vasemaleri i svartfigurstil ble avløst av rødfigurstilen rundt år 500 fvt., der motivene dannes av de utsparte flatene i terrakottaen.

På Aleksander den stores tid, da Apelles var den toneangivende maleren, utvidet man emnekretsen fra mytologi og historie til genremotiver og delvis stilleben. Det dekorative veggmaleriet utviklet seg særlig i den første romerske keisertiden, slik vi kan studere det i ruinbyene Pompeii og Herculaneum.

Etter at kristendommen var blitt riksreligion under Konstantin den store, fikk det kostbare mosaikkmaleriet rik anvendelse i kirkerommene og gav uttrykk for den nye religionens forestillingsverden med sin symbolske, formelaktige og monumentale fremstilling.

• kunst i det gamle Egypt
• den greske antikkens kunst og arkitektur
• romersk kunst

Hovedverker fra 500- og 600-tallet finnes i Ravenna. Et annet viktig område hvor den kristne kunsten utfoldet seg, var i illustreringen av bibelhåndskriftene. Denne malerkunsten fortsatte i den bysantinske kunsten, både på dette området og i mosaikkdekorasjonene. Streng stilisering og gyllen bakgrunn gav de hellige begivenhetene verdighet, mens det i de såkalte ikonene ble formulert faste typer for de enkelte helgenene.

I Vest-Europa fortsatte malerkunsten i bokillustrasjoner, blant annet med de egenartede, sterkt ornamentale irske illustrasjonene. I romansk tid blomstret muralmaleriet i kirkene. En plastisk, virkelighetsbetont gjengivelse av mennesket kjennetegner den fremvoksende gotikken.

Monumentalmaleriet spilte stor rolle til utsmykning, mens de gotiske kirkenes store vinduer gjorde glassmaleriet til en meget virkningsfull form for malerkunst. Fra rundt 1300 gav italienske kunstnere som Pietro Cavallini og Giovanni Cimabue kroppsformene volum som en videreføring av de realistiske tendensene. Og med Giotto di Bondone vokste den personlige menneskeskildringen frem.

I vekselspill mellom Firenze og Siena blomstret denne malerkunsten videre og påvirket den franske, som fra midten av 1300-tallet utviklet en stadig sterkere realisme innenfor monumental-, tavle- og miniatyrmaleriet. Her ble det utviklet virkelighetstro portretter.

Anvendelse av levende modeller og landskaper ble gjengitt direkte etter naturen, særlig i bønnebøkenes kalenderillustrasjoner. Dette skyldtes fortrinnsvis kunstnere fra Nederlandene og tilgrensende områder, der brødrene Hubert og Jan van Eyck og deres samtidige og etterfølgere på 1400-tallet utviklet en meget korrekt gjengivelse av mennesker og natur, både når det gjaldt rom-, lys- og fargevirkning. Et viktig hjelpemiddel var en forbedret oljemalingsteknikk.

• tidlig kristen kunst
• bysantinsk kunst
• gotikk

I Tyskland, Frankrike og Nederlandene var maleriet i stor grad påvirket av italiensk malerkunst. I Italia utfoldet maleriet seg rikt, først i Firenze, etter at Masaccio i 1420-årene hadde innledet ungrenessansen. Klarleggelsen av perspektivet gjorde det mulig å konstruere et geometrisk korrekt billedrom sammen med regler for proporsjoner og nye fargelover.

Mens maleriet tidligere var bundet til kirke- eller palassutsmykning, oppsto nå staffelimaleriet. Med Leonardo da Vinci dannes overgangen til høyrenessansens klassiske malerkunst – i Roma først og fremst representert av Rafael og Michelangelo, og i Venezia av en utpreget malerisk retning omkring Giorgione og Tizian.

Rafaels senere malerier samt Michelangelos komposisjoner er utgangspunktet for den såkalte manierismen. En eksponent for renessansen nord for Alpene var Albrecht Dürer.

• renessansen
• manierismen
• kunst i Italia før 1900

Med barokken kom de maleriske verdiene i høysetet. Lys og skyggeproblemer ble sentrale, samtidig som en sterk realisme satte inn, blant annet hos Caravaggio. Det heroiske landskapet, både det strengt klassiske hos Nicolas Poussin, og det lyrisk betonte hos Claude Lorrain, som særlig utfoldet seg i Frankrike, var skapt med romersk barokk som utgangspunkt.

Utenfor Italia ble barokken nyansert ved en nasjonal egenart – på spansk område av Jusepe de Ribera, Francisco de Zurbarán og Diego de Velázquez sitt religiøse alvor.

Flamsk kunst kjennetegnes av frodighet og festivitas, især hos Rubens.

Franskmennene bearbeidet stoffet med sin utpregede sans for «raison», i avklart naturalisme hos for eksempel Georges de La Tour, mens Charles Le Brun og akademiene organiserte det offisielle monumentalmaleriet.

Nederland mønstret en uvanlig rik malerkunst på bredt borgerlig grunnlag. I en sentral stilling stod Rembrandts bilder med sin forening av lysføring og dyp, menneskelig tolkning. Typisk var spesialiseringen av de mange motivene: gruppe- og enkeltportretter, folkelivsskildringer, «selskapsstykker», interiører, strand- og elvelandskaper, skogpartier, marinebilder, bybilder, stilleben, blomstermalerier, dyrebilder og så videre.

• barokken

I Frankrike blomstret rokokkomaleriet med Antoine Watteau, François Boucher og Jean-Honoré Fragonard. Fremtredende portrettister med evne til å smelte sammen figur og landskap, var britene Sir Joshua Reynolds og Thomas Gainsborough.

• rokokko

Reaksjonen mot rokokkoen førte til en klassisisme som i begeistring for antikken og renessansen la vekten på form, komposisjon og innhold, men i høy grad reduserte maleriets viktigste virkemiddel: fargen. Den fremste lederen var franskmannen Jacques Louis David og etter ham Jean Ingres.

• klassisisme

Med franskmannen Eugène Delacroix, tyskerne Caspar David Friedrich og Philipp Otto Runge samt britene John Constable og William Turner innvarsles romantikken med en fri behandling av lys og farge. På en utstilling i Paris i 1824 la Delacroix merke til Constables atmosfæriske maleri og studerte fargelovene inngående. Dette ble grunnleggende for malerkunstens videre utvikling.

• romantikken

1848 var ikke bare startåret for en sterk realistisk samfunnspolitikk, men også for naturalismen i nyere malerkunst. Den ble i Frankrike representert av Barbizonskolen, Jean-François Millet, Honoré Daumier og andre, men fikk sin mest radikale håndhever i Gustave Courbet.

Denne naturalismen – overveiende innstilt på maleriske kvaliteter, lys- og fargevirkninger – førte i begynnelsen av 1870-årene på fransk grunn over i impresjonismen. Retningen ville gjengi det momentane synsinntrykket, frigjøre fargen og gi en optisk riktig gjengivelse av virkeligheten. Foregangsmannen var Édouard Manet. Andre ledende navn var Claude Monet, Auguste Renoir og Alfred Sisley.

Neo-impresjonismen i 1880-årene hos Paul Signac, Georges Seurat og andre, betegner en konsekvent gjennomføring av den impresjonistiske metoden, se pointillisme.

• naturalisme
• impresjonisme

Som en reaksjon mot dette og impresjonismens formoppløsning ble syntetismen skapt i slutten av 1880-årene, med Paul Gauguin som foregangsmann. Målet var å gjengi en syntese av virkeligheten uten uvesentlige detaljer og fylle den med menneskelig innhold.

• syntetisme

Tross stor forskjell, men ikke uten slektskap, vokste ekspresjonismen frem omkring 1900 hos Vincent van Gogh og Edvard Munch.

Henri Matisse la grunnlaget for fauvismen i cirka 1906 og fant frem til et harmonisk flatemaleri av dekorativt preg.

Kubismen, som først og fremst søkte å ordne billedflaten og gi en fornemmelse av rom gjennom planforskyvninger, ble grunnlagt av Georges Braque og Pablo Picasso i cirka 1906 med utgangspunkt i Cézanne samt under påvirkning av afrikansk kunst.

• ekspresjonisme
• fauvisme
• kubismen

Futurismen, proklamert av Filippo Marinetti i 1909, som løp parallelt med kubismen, viste en kaleidoskopisk blanding av løsrevne, bevegelsespregede synsinntrykk. En viktig nybrottsmann for det absolutte maleri, også kalt det abstrakte eller nonfigurative maleri, var Vasilij Kandinskij, som i 1910 gjorde seg til tolk for en kunst der former og farger skulle virke sammen. Denne kunsten var frigjort fra naturalismen på en måte som var beslektet med musikken. Et spill av geometriske og abstrakte former, ofte i labile konstruksjoner for å formidle bevegelsesinntrykk, ble også dyrket.

I 1919 slo tilhengerne av futurismen i Italia om og gikk inn for de plastiske verdiene. Dette gav et viktig støt til nysakligheten, særlig innenfor tysk kunst, med gjengivelse av hverdagsmennesker og dagligdagse ting; klassiske tradisjoner ble gjenstand for ny interesse. I Frankrike fikk retningen betegnelsen «Le retour au réel».

Som fortsettelse av den assosiasjonsbetingede fantasikunsten utviklet surrealismen seg via dadaismen. Dens første manifest ble skrevet av André Breton i 1924. Her gjengis løsrevne forestillinger fra det ubevisste driftslivs drømmeverden, utenfor kontroll av fornuft og moral. Mellom første og andre verdenskrig befestet Frankrike sin stilling som den ledende nasjonen innen malerkunsten med et rikt eksperimenterende miljø bestående av franske og innvandrede utenlandske kunstnere. Umiddelbart etter andre verdenskrig ble denne stillingen befestet ved den abstrakte skolens rike utvikling i Paris, men senere er amerikansk malerkunst kommet i forgrunnen.

I 1960- og 1970-årene fikk de abstrakte retningene konkurranse fra et mer figurativt maleri, blant annet gjennom popkunst og fotorealistisk maleri. I 1980-årene var Vest-Berlin, New York og Milano utgangspunkt for et nyekspresjonistisk maleri, også kalt heftig maleri.

Siden har ulike maleriuttrykk og sjangere levd side om side, og det er vanskelig å snakke om ett sentrum eller én utviklingstrend. Mangfold og aksept av vidt forskjellige uttrykk er situasjonen som nå preger malerkunsten, noe som også langt på vei er situasjonen for kunsten som helhet.

• abstrakt kunst
• futurismen
• nysaklighet
• surrealisme
• dadaisme
• popkunst

• oljemaleri
• miniatyr
• portrettkunst
• landskapsmaleri
• marinemaleri
• slagmaleri
• norsk kunsthistorie