oljemaleri

Oljemaling kan bli påført lerret, treplate eller annet materiale på to forskjellige måter. Malingen kan tynnes ut og strykes på materialet i flere gjennomskinnelige lag (lasur). Ved fortynning av malingen benyttes terpentin, som med tiden fordamper. Mange kunstnere foretrekker derimot at malingen er mer eller mindre ufortynnet og pastos.

Redskapet for overføring av maling til lerret, treplate eller annet materiale (stein, papir, metall) er pensel eller palettkniv.

Når malingen har tørket, kan eventuelt ferniss påføres. Fernissen beskytter malingen og finnes i et utvalg fra matt til blank overflate.

Oljemaling ble inntil begynnelsen av 1800-tallet fremstilt manuelt. Pigmentene ble malt for hånd og blandet med renset planteolje (linolje, nøtteolje eller valmueolje) til en bløt deig. Med industrialiseringen ble den manuelle behandlingen av pigmentene erstattet av maskiner. Kunstnerfarger i tuber ble produsert industrielt fra og med annen halvdel av 1800-tallet.

Pigmenter oppløst i planteolje har helt siden renessansen vært en sentral kunstnerisk teknikk for oljemalerier, noe som skyldes oljemalingens enestående tekniske og estetiske egenskaper.

I land utenfor Europa ble planteolje som bindemiddel tatt i bruk noe tidligere enn i Europa. I europeisk middelalder ble planteolje som bindemiddel anvendt på 1100-tallet.

Oljemaleriet ble i løpet av 1400-tallet utviklet som alternativ til teknikken tempera, særlig i Nederland og Italia. Jan van Eyck var en sentral kunstner i overgangen fra tempera til oljemaling.

Maling med pigmenter oppløst i renset planteolje, påført med pensel på lerret, ble den dominerende teknikken for maleri i Europa fra og med 1500-tallet. Malere i Venezia, eksempelvis Giovanni Bellini, Tizian og Tintoretto, er sentrale representanter for oljemaleriet i Nord-Italia.

Utviklingen av oljemaleriet på 1500-tallet henger i økonomisk og sosiologisk forstand sammen med at frittstående malerier i oljeteknikk og i små formater vant frem blant nye grupper av kunstinteresserte borgere. Dette var situasjonen i Nederland på 1600-tallet, men over tid også et viktig utviklingstrekk i andre europeiske land.

På 1600-tallet frontet kjente malere fremveksten av oljemaleriet. Det gjelder for eksempel spanjolen Diego Velázquez, flamlendereren Peter Paul Rubens og nederlenderen Rembrandt.

På 1800-tallet og fremover på 1900-tallet var oljemaleriet enerådende blant moderne kunstnere, som malte alla prima og ofte under åpen himmel.

Mange norske malere fra og med Johan Christian Dahl har foretrukket oljemaling fremfor andre teknikker. Eksempler på norske kunstnere som i hovedsak har arbeidet med oljemaleri, er Frits Thaulow, Edvard Munch, Harriet Backer, Jacob Weidemann og Olav Christopher Jenssen.

• akrylmaling
• fargeriving
• grundering
• impasto
• kunstnerfarger
• krakelering
• maleriets historie
• malerikonservering
• oljefarger
• tempera
• tørrende oljer

• Kumlien, Akke (1991). Oljemåleriet. Stockholm: Norstedts