Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

befolkning

Versj. 114
Denne versjonen ble publisert av Ida Scott 19. april 2022. Artikkelen endret 69 tegn fra forrige versjon.

En befolkning er summen av innbyggerne i et område, eller av menneskene som tilhører en bestemt gruppe, for eksempel «befolkningen i Norge», «den samiske befolkningen» eller «sivilbefolkningen». Ordet blir brukt synonymt med både folkemengde, folketall, folkesetnad, folkeslag og innbyggere.

Verdens befolkning var ved inngangen til 2022 på 7,9 milliarder mennesker. Norges befolkning var 1. januar 2022 5,43 millioner. Både befolkningen i verden og befolkningen i Norge har vokst kraftig de siste hundre årene, og forventes å fortsette å vokse fram mot 2100.

Befolkningen i et land vokser hvis det fødes flere enn det dør (fødselsoverskudd) og hvis det innvandrer flere enn det utvandrer (positiv nettoinnvandring).

Læren om befolkning, demografi, handler derfor i stor grad om fruktbarhet, dødelighet/levealder, innvandring og utvandring. Også befolkningens fordeling etter alder og kjønn (befolkningsstruktur), og den geografiske fordelingen, står sentralt.

Befolkningsutvikling blir studert i en rekke fagområder: Arkeologer, antropologer, aktuarer, geografer, historikere, medisinere, sosiologer og økonomer er eksempler på fagfolk som på ulik måte er opptatt av befolkningsspørsmål i sitt arbeid.

Kunnskap om befolkningsutvikling i vid forstand er grunnlaget for mange former for samfunnsplanlegging. Dette gjelder ikke minst befolkningsframskrivinger (anslag for framtidig befolkningsutvikling).

Befolkningsutvikling

Folketallet i verden passerte 7 milliarder – 7000 millioner – i 2011. I 2022 er det om lag 7,9 milliarder mennesker i verden, ifølge FN.

Asia er den mest folkerike verdensdelen, med 4,64 milliarder innbyggere (2020). Det er flere innbyggere enn i alle de andre verdensdelene til sammen. Nå bor omtrent 10 prosent av verdens befolkning i Europa (inkludert Russland), 60 prosent bor i Asia, 17 prosent i Afrika, 5 prosent i Nord-Amerika, 8 prosent i Latin-Amerika og 0,5 prosent i Oseania.

I løpet av drøyt hundre år er Europas andel av verdens befolkning redusert fra en fjerdedel til en tidel, og med de demografiske trendene vi nå ser, vil andelen sannsynligvis synke ytterligere. Afrika er det kontinentet som har raskest vekst i folketall. Det henger sammen med at fruktbarheten i Afrika fortsatt er høy. FN forventer at folketallet i Afrika vil dobles de neste 40 årene, fra 1,34 milliarder i dag (2020) til 2,7 milliarder i 2050-årene.

Det er flere menn enn kvinner i verden. I 2020 besto verdens befolkning av 3,93 milliarder menn og 3,86 milliarder kvinner. Det fødes litt flere guttebarn enn jentebarn. På den andre siden lever kvinner i snitt noe lenger enn menn, noe som medfører at kvinnene er i flertall blant de aller eldste. Levealderen i verden øker stadig for begge kjønn, og i perioden 2015–2020 var den 74,7 år for kvinner og 69,9 år for menn.

Befolkningens fordeling på alder varierer kraftig mellom land. Noen land, ikke minst i Afrika, har mange barn og få eldre. Her er utfordringen ofte å få ned barnetallene og begrense befolkningsveksten. Samtidig har andre land, særlig i Europa og Øst-Asia, fått en høy andel eldre i befolkningen, og prognosene tyder på en kraftig aldring også i tiden framover. I disse landene er utfordringen ofte å få opp barnetallene og begrense nedgangen i folketallet.

Årlig vokser befolkningen med 80 millioner, en nedgang fra slutten av 1980-årene, hvor veksten var over 90 millioner i året. I prosent øker verdens folketall nå med knapt én prosent årlig, en klar nedgang fra slutten av 1960-årene da den årlige veksten var på over to prosent. FNs befolkningsframskriving anslår at veksten vil bli stadig lavere i framtiden, både i antall og prosent, og at den vil komme under 0,1 prosent årlig i slutten av dette århundret.

De globale veksttallene skjuler store variasjoner. Mange lavinntektsland, særlig i Afrika, har fortsatt en årlig befolkningsvekst på mer enn to prosent, mens stagnasjon og til og med tilbakegang i folketallet er situasjonen i flere øst- og søreuropeiske og østasiatiske land.

Ved den første folketellingen i 1769 bodde det 723 618 personer i Norge. Siden da har folketallet økt nesten hvert eneste år, til mer enn sju ganger så mange mennesker. Veksten skyldes i all hovedsak flere fødte enn døde – altså et positivt fødselsoverskudd. Den store utvandringen til Amerika i siste halvdel av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, som først og fremst gikk til USA, bremset riktignok befolkningsveksten noe. Men siden 1883 har folketallet i Norge vokst hvert eneste år.

Siden 1970 har også en positiv nettoinnvandring bidratt til at folketallet i Norge har vokst, og i perioden 2007–2014 sto nettoinnvandringen for to tredeler av befolkningsveksten.

Selv om mange distriktskommuner i Norge opplever vekst i folketallet, er det særlig i sentrale strøk at befolkningsveksten er kraftig. De mest folkerike kommunene i Norge i 2022 er Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Bærum, Kristiansand, Drammen, Asker, Lillestrøm, Fredrikstad, Sandnes og Tromsø.

Befolkningsdata

Bare et mindretall av verdens stater fører løpende pålitelig befolkningsstatistikk. Både registrering, rapporteringsrutiner, lagring, bearbeiding og publisering er i mange land beheftet med store feilkilder.

Befolkningsstatistikk må derfor brukes med forsiktighet, ikke minst når man vil sammenligne ulike land. Et stadig økende antall land har likevel pålitelige personregistre som inneholder vitale data (antall fødte og døde), bosted og opplysninger om inn- og utflytting både fra og til utlandet og mellom administrative regioner (som kommuner og fylker).

Norge er blant de landene som har et godt sentralt personregister som løpende blir holdt oppdatert (se folkeregister).

I hovedsak er informasjon om befolkningen i de fleste land bygd på resultater fra folketellinger. I Norge ble den første folketellingen holdt i 1769. I dag har de aller fleste land i verden folketellinger med jevne mellomrom (vanligvis ti år).

Den demografiske hovedformelen

Den demografiske hovedformelen er en formel som uttrykker endringen i folkemengde mellom to tidspunkter, for eksempel endringen i folkemengden i Norge i løpet av et tiår.

Formelen angir forskjellen mellom antall fødte og antall døde pluss forskjellen mellom antall innflyttere og utflyttere.

Den demografiske overgang

Demografisk overgang er endring fra en situasjon med både høy fødselsrate og høy dødsrate til en situasjon med både lav fødselsrate og lav dødsrate. I begge disse stadiene er befolkningsveksten liten, men i overgangen mellom dem er befolkningsveksten høy. Den demografiske overgang er typisk for befolkningsutviklingen i land som har blitt industrialisert, og kan beskrives i fire faser.

De demografiske komponentene

De demografiske faktorene som bidrar til befolkningsutviklingen er fruktbarhet, dødelighet og migrasjon.

  • fruktbarhet handler om fødsler
  • dødelighet handler om dødsfall og levealder
  • migrasjon/flytting handler om innflyttinger/innvandringer og utflyttinger/utvandringer.

Fødsler og innflytting/innvandring bidrar til at folketallet øker. Dødsfall og utflytting/utvandring bidrar til nedgang i folketallet.

Bak hver av disse komponentene ligger en kombinasjon av både direkte demografiske og mer bakenforliggende forhold som bidrar til å forklare vekst, stagnasjon eller nedgang i folkemengden, og hvordan og hvorfor befolkningsstrukturen endrer seg.

Ordet fruktbarhet har flere betydninger. I befolkningslære dreier fruktbarhet seg om hvor mange barn kvinner får. Dette kalles fertilitet. I medisin er det vanlig å snakke om fruktbarhet som evnen til å få barn. Dette kalles fekunditet.

Fruktbarheten i et samfunn kan måles på flere måter.

  • Fødselshyppighet (summarisk fødselsrate) viser hvor mange som blir født i løpet av en periode per 1000 innbyggere.
  • Aldersspesifikke fødselsrater forteller hvor mange barn 1000 kvinner i hver årsklasse (eller i et intervall) føder i løpet av ett år.
  • Samlet fruktbarhetstall uttrykker hvor mange barn hver kvinne i gjennomsnitt kommer til å føde under forutsetning av at fruktbarhetsmønsteret holder seg uforandret, og at dødsfall ikke forekommer.
  • Nettoreproduksjonstallet er det antallet levendefødte jenter som under gjeldende fruktbarhets- og dødelighetsforhold vil bli født av en gjennomsnittskvinne.

Dødelighet og levealder (forventet levealder ved fødselen) viser to sider av samme sak:

  • Dødelighet handler om sannsynligheten for å dø på bestemte alderstrinn. Når dødeligheten er høy, er levealderen lav.
  • Forventet levealder ved fødselen er en slags oppsummering av dødeligheten i et samfunn, og viser hvor lenge en nyfødt gutt eller jente kan forvente å leve dersom dødeligheten som gjelder for alle aldre i fødselsåret vedvarer gjennom hele perioden vedkommende lever.

Bortsett fra noen perioder med tilbakeslag (for eksempel spanskesyken, andre verdenskrig, for menn en periode på 1960-tallet) har dødeligheten sunket og levealderen økt jevnt og trutt de siste 200 årene i Norge.

Også ellers i verden har det gjennom lang tid vært en gjennomgående og markert nedgang i dødelighet og en økning i levealderen. To viktige unntak i moderne tid ble observert i det tidligere Sovjetunionen etter kommunismens fall, og i det sørlige Afrika som en følge av aids-epidemien.

Mens migrasjon, innvandring og utvandring ofte brukes for å beskrive flyttinger over landegrenser, brukes ofte begrepet flytting, innflytting og utflytting om flyttinger innad i samme land.

Mennesker som vil oppholde seg i et land i mer enn ett år, skal ifølge FN regnes som innvandrere. I Norge regnes man som innvandrer om man har bodd i landet et halvt år.

Viktige årsaker til migrasjon er konflikter og fattigdom som skaper flyktninger, men også den tiltagende globaliseringen som innebærer økt reisevirksomhet, internasjonalisering av utdanningssystemet og økt internasjonal handel.

Ofte behandles flytting innenfor et land (intern migrasjon) og mellom land (internasjonal migrasjon) hver for seg, selv om de to fenomenene er nær beslektet.

Befolkningsstruktur

Hvordan befolkningen er sammensatt etter alder og kjønn, avgjør befolkningsstrukturen. Fattige land med høy fruktbarhet har vanligvis en høy andel barn og unge, mens land som har hatt lav fruktbarhet over lang tid, har en relativt høy andel eldre.

Befolkningsstrukturen kan illustreres ved hjelp av en befolkningspyramide. Store og små fødselskull (kohorter) preger befolkningsstrukturen, og det finnes ulike teorier om hvorvidt en stor kohort vil bidra til at det fødes en ny stor kohort en generasjon senere.

Befolkningsteorier og befolkningsdebatt

Sammenhenger mellom befolkningsutviklingen på de ene siden og jordens ressursgrunnlag på den andre har vært et omdiskutert tema gjennom lange tider, og særlig etter at Thomas Malthus (1766–1834) formulerte en lov som sier at befolkningen formerer seg raskere enn mengden av mat kan økes. På lengre sikt vil dette føre til fattigdom, sult og død, og dermed redusert befolkningsvekst. Malthus' ideer fikk en renessanse i siste halvdel av 1900-tallet, da den globale befolkningsveksten var svært høy og mange fryktet overbefolkning.

Befolkningspolitikk

Befolkningspolitikk er politikk for å påvirke folketallet og sammensetningen av befolkningen. Befolkningspolitikken kan være tydelig og uttalt, som i Kinas tidligere ettbarnspolitikk, men den er ofte sammenflettet med andre politikkområder, som helsepolitikk og arbeidslivspolitikk. I en del europeiske land som har lav fruktbarhet og en aldrende befolkning, føres det en befolkningspolitikk hvor det oppmuntres til flere fødsler. I den norske velferdsstaten er svangerskapspermisjoner, barnehagetilbud og barnetrygd først og fremst sosiale tiltak, men de kan også ha en indirekte effekt på fødselsraten (se også familiepolitikk). Alle helsepolitiske tiltak som fører til økt levealder vil også fremme befolkningsvekst.

I flere folkerike stater i Asia, Afrika og Latin-Amerika har barnebegrensning vært offisielt mål. De befolkningspolitiske tiltakene har blant annet bestått av opplysningskampanjer som oppfordrer til barnebegrensning, lett adgang til prevensjon, steriliseringsprogrammer og enkel adgang til abort.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker