En befolkning er summen av innbyggerne i et område, eller av menneskene som tilhører en bestemt gruppe, for eksempel «befolkningen i Norge», «den samiske befolkningen» eller «sivilbefolkningen».
Ordet blir ofte brukt synonymt med folkemengde, folketall, folkesetnad, folkeslag, innbyggere.
Verdens befolkning er i 2015 på 7,4 milliarder mennesker. Norges befolkning er i 2016 på 5,2 millioner. Både befolkningen i verden og befolkningen i Norge har vokst kraftig de siste hundreårene, og forventes å fortsette å vokse fram mot 2100.
Befolkningen i et land vokser hvis det fødes flere enn det dør (fødselsoverskudd) og hvis det innvandrer flere enn det utvandrer (positiv nettoinnvandring).
Læren om befolkning, demografi, handler derfor i stor grad om fruktbarhet, dødelighet/levealder, innvandring og utvandring. Også befolkningens fordeling etter alder og kjønn, og den geografiske fordelingen, står sentralt.
Befolkningsutvikling blir studert i en rekke fagområder: Arkeologer, antropologer, aktuarer, geografer, historikere, medisinere, sosiologer og økonomer er eksempler på fagfolk som på ulik måte er opptatt av befolkningsspørsmål i sitt arbeid.
Kunnskap om befolkningsutvikling i vid forstand er grunnlaget for mange former for samfunnsplanlegging. Dette gjelder ikke minst befolkningsframskrivinger (anslag for framtidig befolkningsutvikling).
Befolkningsutvikling
Verdens befolkning
Folketallet i verden passerte 7 milliarder – 7000 millioner – i 2011.
Asia er den mest folkerike verdensdelen, med 4,4 milliarder innbyggere (2015-tall) - det er mer enn alle de andre verdensdelene til sammen. Afrika har 1,2 milliarder, Europa 740 millioner, Latin-Amerika og Karibia 630 millioner, Nord-Amerika 360 millioner og Oseania 40 millioner innbyggere. Men Afrika har høyere fruktbarhet enn de andre verdensdelene, derfor er det ventet at befolkningsveksten framover blir kraftigst i Afrika.
Det er flere menn enn kvinner i verden. I 2015 besto verdens befolkning av 3,71 milliarder menn og 3,64 milliarder kvinner. Det fødes litt flere guttebarn enn jentebarn. På den andre siden lever kvinner i snitt noe lenger enn menn, noe som medfører at kvinnene er i flertall blant de aller eldste. Levealderen i verden øker stadig for begge kjønn, og i perioden 2010-2015 var den 72,7 år for kvinner og 68,3 år for menn.
Befolkningens fordeling på alder varierer kraftig mellom land. Noen land, ikke minst i Afrika, har mange barn og få eldre. Her er utfordringen ofte å få ned barnetallene og begrense befolkningsveksten. Samtidig har andre land, særlig i Europa og Øst-Asia, fått svært mange eldre i befolkningen, og prognosene tyder på en kraftig aldring også i tiden framover. I disse landene er utfordringen ofte å få opp barnetallene og begrense nedgangen i folketallet.
Årlig vokser befolkningen med 80 millioner, en nedgang fra slutten av 1980-årene, hvor den var på nesten 90 millioner. I prosent øker verdens folketall nå med 1,2 prosent årlig, en klar nedgang fra slutten av 1960-årene da den årlige veksten var på over 2 prosent. FNs befolkningsframskrivinganslår at veksten vil bli stadig lavere i framtiden, både i antall og prosent, og nærme seg 0,1 prosent årlig i slutten av dette århundret.
De globale veksttallene skjuler store variasjoner i vekst. I begynnelsen av 2000-tallet har mange land i den tredje verden fortsatt en årlig vekst på mer enn 2 prosent, mens stagnasjon og til og med tilbakegang i folketallet er situasjonen i flere øst- og søreuropeiske land og i Japan.
Se også verdens befolkning
Norges befolkning
Ved den første folketellingen i 1769 bodde det 723.618 personer i Norge. Siden da har folketallet økt nesten hvert eneste år, til mer enn sju ganger så mange mennesker. Veksten skyldes i all hovedsak flere fødte enn døde – altså et positiv fødselsoverskudd. Den store utvandringen i siste halvdel av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, som først og fremst gikk til USA, bremset riktignok befolkningsveksten noe. Men siden 1883 har folketallet i Norge vokst hvert eneste år.
Siden 1970 har også en positiv nettoinnvandring bidratt til at folketallet i Norge har vokst, og i 2014 sto nettoinnvandringen for to tredeler av befolkningsveksten i Norge.
Selv om mange distriktskommuner i Norge opplever vekst i folketallet, er det særlig i sentrale strøk at befolkningsveksten er kraftig. De mest folkerike kommunene i Norge i 2016 er Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Bærum, Kristiansand, Fredrikstad, Sandnes og Tromsø.
Se også Norges befolkning
Befolkningsdata
Bare et mindretall av verdens stater fører løpende pålitelig befolkningsstatistikk. Både registrering, rapporteringsrutiner, lagring, bearbeiding og publisering er i mange land beheftet med store feilkilder.
Befolkningsstatistikk må derfor brukes med forsiktighet, ikke minst når man vil sammenligne ulike land. Et stadig økende antall land har likevel pålitelige personregistre som inneholder vitaldata (antall fødte og døde), bosted og opplysninger om inn- og utflytting både fra og til utlandet og mellom administrative regioner (som kommuner og fylker).
Norge er blant de land som har et godt og nøyaktig sentralt personregister som løpende blir holdt oppdatert (se folkeregister).
I hovedsak er informasjon om befolkningen i de fleste land bygd på resultater fra folketellinger (census). Uttrykket er hentet fra det antikke Roma. En romersk census registrerte bare voksne, mannlige innbyggere og deres eiendom, og lå til grunn for militærtjeneste og inndrivning av skatter. I sin moderne form anses census å ha sitt opphav i forskjellige beretninger om befolkningen som ble foretatt i deler av Europa og Canada på slutten av 1600-tallet. I Norge ble den første folketellingen holdt i 1769. I dag har de aller fleste land i verden folketellinger med jevne mellomrom (vanligvis 10 år).
Se også folketelling og befolkningsstatistikk
Den demografiske hovedformelen
Endringen i folkemengde mellom to tidspunkter, for eksempel mellom begynnelsen av et år og slutten av et år eller et tiår, er forskjellen mellom folketallet i slutten av perioden og begynnelsen av perioden, det vil si forskjellen mellom antall fødte og antall døde pluss forskjellen mellom antall innflyttere og utflyttere.
Dette kan vi uttrykke i en formel, kalt den demografiske hovedformelen: T = (Pn - Po) = (F – D) + (I – U). T er den totale, eller faktiske, tilveksten, Pn og Po er folketallet i henholdvis slutten og begynnelsen av perioden, F og D er antall fødte og døde, og I og U er antall innflyttere og utflyttere.
Den naturlige tilveksten, eller fødselsoverskuddet, er differensen mellom fødte og døde (F – D). For jorden som helhet er den totale og naturlige tilveksten den samme.
For land eller mindre områder kan nettoflyttingen (I – U) bety mye for den totale tilveksten. Som generell regel er det slik at jo mindre enheter vi betrakter, desto større betydning har flyttestrømmene for tilveksten.
Vi kan belyse dette med tall for Norge i 2014: tilvekst (T) = P31des – P1jan = 5 166 000 – 5 109 000 = 57 000 (folketallet økte med 57 000). Vi får det samme når vi bruker de enkelte demografiske størrelsene: tilvekst (T) = (F – D) + (I – U) = (59 000 – 40 000) + (70 000 – 32 000) = 19 000 + 38 000 = 57 000.
Fødselsoverskuddet ("den naturlige tilveksten") var altså 19 000, og sammen med nettoflyttingen på 38 000 ble det en total tilvekst på 57 000. Nettoinnvandringen dette året utgjorde med andre ord en betydelig del, omtrent to tredeler av tilveksten i befolkning dette året.
Det er verdt å merke seg at mens den naturlige tilveksten varierer forholdsvis lite, er det betydelig variasjon i nettoinnvandringen/nettoflyttingen fra ett år til et annet.
For å kunne sammenligne Norge med andre land, eller situasjonen i for eksempel 2014 med tidligere eller senere år, setter vi isteden tallene i forhold til folkemengden. Da brukes ofte middelfolkemengden, det vil si folketallet midt året, i praksis (P1jan + P31des)/2).
De absolutte tallene erstattes altså med relative tall. 59 000 fødte utgjør for eksempel 11,5 promille av middelfolketallet (5 137 500). Disse tallene kan vi betegne som summariske rater (summarisk fødselsrate = fødselshyppighet og summarisk dødsrate = dødshyppighet).
Oppstillingen for Norge (2014) gir da disse ratene (i promille): tilvekst (T) = (11,5 – 7,9) + (13,6 –6,2) = 3,6 + 7,4 = 11
Den totale tilveksten på 11 promille, som tilsvarer drøyt 1,1 prosent, består altså av et fødselsoverskudd på 3,6 promille og et innvandringsoverskudd som utgjorde 7,4 promille.
Den demografiske overgang
Den demografiske overgang (eng. demographic transition) viser til en historisk utvikling der befolkningen i et land/område utvikler seg gjennom fire faser. I første fase er det høy dødelighet og høy fruktbarhet, slik situasjonen var i Norge fram til 1800-tallet. I andre fase begynner dødeligheten å synke, mens fruktbarheten fortsatt er høy. Dermed fødes det langt flere enn det dør, og befolkningsveksten stiger. I tredje fase begynner også fruktbarheten å synke. Folketallet fortsetter å øke, men vekstraten avtar etter hvert som fruktbarheten blir lavere. I den siste, fjerde, fasen er både dødeligeten og fruktbarheten relativt lav, og dermed har vi ikke lenger høy befolkningsvekst.
De fire fasene beskriver godt hvordan befolkningsutviklingen har vært de siste hundreårene i en rekke land. I rike land begynte overgangen tidligere, og gikk langsommere. I fattigere land begynte overgangen senere, og har gått raskere. En del fattige land, særlig i Afrika, har ikke avsluttet den demografiske overgangen og har fortsatt høy fruktbarhet og høy vekst i folketallet.
Høy vekst i folketallet kan skje selv om gjennomsnittlig fruktbarhet per kvinne (Samlet fruktbarhetstall) er blitt relativt lavt, dersom fruktbarheten tidligere har vært høy. Det henger sammen med at store barnekull av kvinner kommer inn i aldre da det er vanlig å få barn. Selv om hver av dem ikke får så mange barn, gjør det store antallet kvinner at antall fødte barn likevel kan bli høyt.
Den demografiske overgangen er illustrert i figuren øverst på denne siden.
Se også demografisk overgang og demografisk treghet
De demografiske komponentene: Fruktbarhet, dødelighet og flytting/migrasjon
De demografiske faktorene som bidrar til befolkningsutviklingen, er fødsler, dødsfall, innflytting/innvandring og utflytting/utvandring. Fødsler og innflytting/innvandring bidrar til vekst i folketallet, dødsfall og utflytting/utvandring bidrar til nedgang i folketallet.
Den demografiske komponenten fruktbarhet handler om fødsler, komponenten dødelighet handler om dødsfall og levealder, og migrasjon/flytting handler om innflyttinger/innvandringer og utflyttinger/utvandringer.
Bak hver av disse komponentene ligger en kombinasjon av både direkte demografiske og mer bakenforliggende forhold som bidrar til å forklare vekst, stagnasjon eller nedgang i folkemengden, og hvordan og hvorfor befolkningsstrukturen endrer seg.
fruktbarhet
Ordet fruktbarhet har mange betydninger. I denne sammenhengen skiller vi mellom faktisk fruktbarhet, eller faktisk fertilitet, og biologisk fruktbarhet (fekunditet). Fruktbarhet i demografien dreier seg ikke først og fremst om hvor mange barn mennesker biologisk sett er i stand til å få, men av hvor mange barn de faktisk får. Fruktbarhet kan handle om både kvinner og menn, men det meste av oppmerksomheten i befolkningsstudier rettes mot kvinnens fruktbarhet.
Fruktbarheten i et samfunn kan måles på flere måter. En enkel måte er den summariske fødselsraten, eller fødselshyppigheten, som viser antall fødte i løpet av en periode (for eksempel et år) per 1000 innbyggere (middelfolkemengde).
Ved starten av 2000-tallet ligger fødselsraten i de fleste europeiske land mellom 9 og 12 promille, mens tilsvarende tall for afrikanske land er 25 til 45 promille, asiatiske land (bortsett fra Japan) mellom 15 og 30 promille og Latin-Amerika mellom 15 og 30 promille.
Den summariske fødselsraten er imidlertid dårlig egnet til slike sammenligninger mellom land eller over tid. Det skyldes at antall fødte deles på hele folketallet, både barn og gamle, både kvinner og menn. Ettersom det bare er kvinner i fødedyktig alder som kan føde barn, er det klart at deres andel av befolkningen (i statistisk sammenheng vanligvis alderen 15–49 år) påvirker tallet for fødselshyppighet.
For å kunne sammenligne og få et bedre mål for den egentlige fruktbarheten, er det viktig å finne frem til mål som tar hensyn til antallet kvinner og hvordan de er fordelt på aldersklasser innenfor den reproduktive, eller fødedyktige, alderen.
Vi er derfor ute etter å finne ut når, altså ved hvilken alder, kvinner særlig får barn. Dette kan vi uttrykke ved aldersspesifikke fruktbarhetsrater. Det er antall fødsler blant kvinner i en bestemt aldersgruppe, for eksempel 20 år eller 20-24 år, delt på totalt antall kvinner i den samme aldersgruppen. Dette målet forteller altså ikke bare hvor mange barn kvinnene får, men også når de får dem.
De aldersspesifikke fruktbarhetsratene er derfor det beste målet for den faktiske fruktbarheten i en befolkning fordi de gir et uttrykk for fruktbarheten som fenomen og ikke er påvirket av om det er få eller mange kvinner i de forskjellige aldersgruppene.
Imidlertid er det upraktisk å arbeide med og holde oversikt over 35 aldersspesifikke rater, fra og med 15-åringer til og med 49-åringer, eller med sju femårsgjennomsnitt. Vi innfører derfor det vi kaller samlet fruktbarhetstall (SFT, på engelsk TFR, som står for «total fertility rate»).
Det viser hvor mange barn hver kvinne i gjennomsnitt føder under forutsetning av at fruktbarhetsmønsteret holder seg uforandret, og at dødsfall ikke forekommer. «Under gjeldende fruktbarhetsforhold» som det heter.
Det er dette uttrykket for barn per kvinne som ligger til grunn når nyhetsmediene forteller at i de europeiske middelhavslandene fikk kvinner ved årtusenskiftet i gjennomsnitt 1,2 barn, at barnetallet er i ferd med å synke minst like lavt i Øst-Europa, og at barneflokkene i Tunisia ikke lenger er rundt 6–7, som i 1960-årene, men er falt ned til 2 i 2013.
For at folketallet skal opprettholdes på lengre sikt, om vi ser bort fra flytting, må samlet fruktbarhetstall være noe over 2. Hver kvinne må da i gjennomsnitt få én datter. Guttefødsler er litt hyppigere enn jentefødsler (forholdet er omtrent 106 gutter på 100 jenter), og noen kvinner dør før de har gjennomlevd sin fødedyktige periode. Av den grunn ligger reproduksjonsnivået i Europa på omtrent 2,1.
Ved høyere dødelighet er tallet noe større. For eksempel var reproduksjonsnivået i Norge omtrent 2,5 i 1900 og 2,3 i 1930. Dette skyldes at flere kvinner tidligere døde før de var ferdige med sin fruktbare alder.
Et annet mye brukt mål er nettoreproduksjonstallet; det vil si det antallet levendefødte jenter som under gjeldende fruktbarhets- og dødelighetsforhold vil bli født av en gjennomsnittskvinne i løpet av den fruktbare alderen. For at folketallet i et land akkurat skal kunne opprettholdes på lengre sikt, må dette tallet følgelig være lik 1,0 jentebarn per kvinne.
Det samlede fruktbarhetstallet i Norge var over 4 før hundreårsskiftet til 1900, sank til under reproduksjonsnivået før 1930, nådde en topp på nesten 3 i 1960-årene og sank til under 1,7 midt i 1980-årene. Gjennom 1990-årene har det ligget under 1,9, og i de første årene av 2000-tallet sank det til under 1,8. I 2009 var fruktbarhetstallet på 1,98, men i 2014 var det nede på 1,76.
Det er verdt å merke seg at Norge med dette tallet, som altså er under reproduksjonsnivået, likevel er blant landene i Europa med høyest fruktbarhet.
De regionale ulikhetene i fruktbarhet i Norge var tidligere store; for eksempel var SFT 3,4 i Finnmark i 1968 mens det var 2,0 i Oslo. Bare ti år senere var tilsvarende tall mellom 1,8 og 1,9 i Finnmark og under 1,5 i Oslo.
I 2014, da SFT for Norge var 1,76, lå tallene for alle fylkene på Østlandet unntatt Akershus mellom 1,64 og 1,77. De høyeste tallene (mer enn 1,8) hadde Akershus, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag (henholdsvis 1,81, 1,90, 1,88, 1,81 og 1,85).
De regionale forskjellene er med andre ord blitt mindre selv om noen tendenser fortsatt er tydeligere: Fruktbarheten er noe mindre på Østlandet enn på Vestlandet. De større byene har en noe lavere fruktbarhet enn distriktene rundt.
Tendensen ser ut til å være at de regionale forskjellene opprettholdes, men blir mindre. At det blir født flere barn i bymessige strøk, skyldes ikke fruktbarheten som sådan, men at det her er flere kvinner i reproduktiv alder.
Globalt er det en tydelig tendens til at kvinner i rike land får færre barn enn kvinner i fattige land.
I Nord (i-landene) sank fruktbarheten fra hundreårsskiftet og frem til slutten av den annen verdenskrig, deretter steg den frem mot 1970 for så å avta raskt fra mot slutten av 1980-årene. Gjennom 1990-årene og inn på 2000-tallet har utviklingen variert litt mer mellom i-landene, men i det alt vesentlige ligger fruktbarheten langt under reproduksjonsnivået. For eksempel har Hellas, Italia og Spania hatt så lave tall som 1,2 – 1,3, barn per kvinne altså langt under de nordiske land. Også i Øst-Europa er fruktbarheten blitt svært lav, og det samme gjelder mange land i Øst-Asia, ikke minst Japan, Sør-Korea, Taiwan og Kina.
I mange land i Sør (u-landene) er fruktbarhetstallene fortsatt høye, selv om de fleste land har hatt en sterk og nærmest bemerkelsesverdig reduksjon på kort tid. Men i enkelte land, særlig i Afrika, er fruktbarheten fortsatt høy. Både i Asia og Latin-Amerika har det samlede fruktbarhetstallet i gjennomsnitt (2010-2015) kommet godt under 2,3, men med betydelige variasjoner mellom land innenfor kontinentene, særlig i Asia. Gjennomsnittstallet for landene i Afrika ligger fortsatt høyt, på 4,7 barn per kvinne. Tallene er usikre, men variasjonene er store fra det arabiske nordlige Afrika, der Egypt, Libya, Tunisia, Algerie og Marokko har et SFT langt under 4,0, til mange land sør for Sahara med tall over 6,0.
Verdens folkerikeste land, Kina, nådde sannsynligvis reproduksjonsnivået eller hadde til og med kommet under det midt i 1990-årene (1,92 i 1995). Verdens nest folkerikeste land, India, hadde på samme tidspunkt et samlet fruktbarhetstall på 3,7. Tallet har senere sunket til 2,5 (2010-2015).
De store variasjonene i fruktbarhet mellom land og innenfor land er naturligvis uttrykk for betydelige forskjeller i samfunnsmessige, sosiale, kulturelle og politiske forhold som påvirker kvinners og familiers valg. Det er derfor nyttig å se litt nærmere på hva som kan forklare variasjoner og nedgang i fruktbarhet selv om det her bare kan gjøres stikkordmessig.
Hva styrer fruktbarheten?
Skal vi forstå og forklare hvordan fruktbarhet varierer både historisk og regionalt, er det hensiktsmessig å benytte to kategorier av fruktbarhetsdeterminanter (dvs. faktorer som bestemmer fruktbarheten). De bakenforliggende faktorene er de kulturelle, sosioøkonomiske, religiøse og så videre som har en indirekte betydning; de har blant annet med holdninger, verdier og vurderinger å gjøre. De mellomliggende faktorene er de sosiale og biologiske som har mer direkte betydning for sannsynligheten for fruktbarhet. Disse kan igjen deles i tre grupper av faktorer, nemlig a) de som har betydning for muligheten for og omfanget av samleier (alder ved inngåelse av pardannelse eller ekteskapsinngåelse, forhold til monogami eller polygami, separasjon og skilsmisse, samleiehyppighet, seksuelt avhold etter fødsel etc.), b) de som har betydning for befruktning (sterilitet, ønsker om barn, ulike former for prevensjon) og c) de som har betydning for utfallet av en graviditet (abort eller fødsel).
Egentlig må vi forklare mange former for nedgang i fruktbarhet fordi de har inntruffet i mange forskjellige kulturer og miljøer til ulike tider. Det er mulig å skille mellom to fall i fruktbarhet, nemlig den som startet i den vestlige verden mot slutten av 1800-tallet og har foregått langsomt, men med klare trendbrudd, gjennom 100 år, og den som, med betydelig variasjon i starttidspunkt og omfang, har begynt forholdsvis nylig i den tredje verden. Å finne én dekkende forklaring eller teori som kan fange opp begge forløp, hvert med sine variasjoner, er ikke mulig. Prosessene er både historisk, kulturelt og geografisk spesifikke. Det er likevel mulig å drøfte noen forklaringer av en mer generell karakter. Først kan vi fastslå at svært få kvinner får det antallet barn som de biologisk kan få. Kvinner flest gjør med andre ord det bevisste valg å få færre barn enn det teoretiske antall mulige.
En måte å forsøke å forklare fruktbarhetsvariasjoner benytter en tankegang beslektet med nytte-kostnadsanalyse (eng. cost benefit analysis). Vi forsøker å sette oss inn i den enkelte families situasjon, og ikke minst i den enkelte kvinnes vurdering av hvordan hun ønsker å leve; vurderinger som er tids-, steds- og kulturspesifikke. Et par, eller en kvinne, vurderer nytten og gleden ved å ha barn og kostnadene og livshindringene ved å ha barn. Resultatet blir da det antall barn paret ønsker. Når fruktbarheten går ned, det vil si når det faktiske barnetallet per kvinne går ned, kan vi forklare det enten med at nytten og gleden ved å ha barn blir mindre, eller med at kostnadene ved å ha barn blir større. Både nytte og kostnader må oppfattes i vid forstand.
En annen, men litt beslektet betraktningsmåte, finner vi i verdiflytteorien. Utgangspunktet er at mennesker i alle slags samfunn og på alle utviklingstrinn har et rasjonelt forhold til størrelsen på barneflokken. Vi kan tenke oss to strømmer av verdi mellom to generasjoner; én fra foreldre til barn og én fra barn til foreldre. Verdistrømmen består av beskyttelse, garantier, tjenester, varer, arbeid og penger, altså en strøm av goder eller fordeler. Når nettostrømmen skifter retning, er det fordi det skjer noe i familie- eller husholdssituasjonen. Spørsmålet er hva som bidrar til å snu retningen – fra en verdistrøm oppover fra den yngre generasjonen til den eldre, til en verdistrøm motsatt vei. En grunnleggende faktor finner vi i overgangen fra tradisjonelle til moderne samfunn. Denne overgangen har betydning for foreldrenes vurdering av størrelsen på barneflokken. I tradisjonelle samfunn gikk verdiflyten gjennomgående oppover, fra barn til foreldre, i barnas arbeid og tjenester innenfor familien. Mindre barn kunne delta i familiens allsidige gjøremål. Voksne barn representerte hjelp, støtte og viktige livsgarantier. Å ha store barneflokker var derfor både naturlig og fornuftig. I det moderne samfunnet er verdistrømmen snudd: Familien er sjeldnere en produksjonsenhet. Foreldrene henter sin inntekt i et mangfoldig arbeidsmarked med krav til spesialisering, og mange former for sikkerhet tar samfunnet seg av.
Fremveksten av industrisamfunnet gjorde etter hvert at barn i mindre utstrekning kunne ta del i produksjonen; de kom til å delta mindre i jordbruks- og fiskerihusholdningene. Deres bidrag til den samlede familieøkonomien ble redusert, og etter hvert som kravet til mer skolegang kom, ble inntektene av barnas arbeid enda mindre og kostnadene større. Denne prosessen har foregått samtidig med urbaniseringen, og med byens boformer falt suksessivt også grunnlaget for storfamiliene, der den eldste generasjonen også hørte med, bort. Barn er med andre ord blitt avhengige av foreldrene på nye måter. Land etter land har etablert ordninger som skaper sikkerhet i alderdommen, slik at garantien som ligger i en stor barneflokk, er kommet til å bety mindre. I dette perspektivet er det blitt fornuftig å ha mindre barneflokker.
Den overgangen i samfunnsform som er skissert her, har foregått til ulike tider og på ulike måter i forskjellige deler av verden, men teorien bidrar med forklaringer til fruktbarhetsfallet og klargjør hvorfor vi må studere det både steds- og tidsspesifikt.
En faktor som bare indirekte er berørt, er dødelighetsutviklingen. Nedgangen i dødelighet begynner jevnt over før nedgangen i fruktbarhet setter inn. Mens det tidligere ikke uten videre var opplagt at et barn vokste opp, førte nedgangen i barnedødelighet etter hvert til at antallet oppvoksende barn økte, noe som igjen betydde at forsørgelsesbyrden ble større. Etter hvert ble det mer naturlig å regne med at barna ville vokse opp. Dette førte til at fruktbarheten avtok. Imidlertid er fortsatt usikkerheten om hvor mange barn som vil vokse opp, en del av hverdagen for folk i mange land i verden. Her er fortsatt fruktbarheten gjennomgående høy.
Det er knapt mulig å forstå fruktbarhetsnedgangen uten å vurdere betydningen av kvinnenes stilling i forskjellige deler av verden. Selv om det fortsatt er betydelige kulturelle forskjeller i kvinnenes posisjon og rolle, er det å fylle hele sitt voksne liv med ansvar for hjem, husholdning og barn ikke noen fast norm – og heller ikke idealet for flertallet av verdens kvinner. Med økende informasjon om reproduktiv helse, muligheter for lengre utdanning, flere utdanningsveier og mer omfattende deltakelse i arbeidslivet kan kvinner i stadig flere land velge flere forskjellige livsløp enn tidligere. Familiedannelse og barn inngår i slike valg, men tiden er blitt en knappere ressurs. For mange kvinner er det blitt naturlig å få barn etter at de er ferdige med utdannelse og også etter en tid i arbeidslivet. Dette i seg selv fører til eldre førstegangsfødende og korter inn den faktiske reproduktive periode i stadig større deler av verden.
Vi har her diskutert tre forhold som hver for seg inneholder sterke motiver for å få færre barn eller utsette fødsler. Det første er konsekvensene av viktige samfunnsendringer: overgangen fra naturalhushold til pengehushold, industrialisering, krav til utdannelse og utbygging av sosiale sikkerhetsnett. Det andre er nedgangen i dødelighet, ikke minst barnedødelighet og de konsekvenser vissheten om dette har. Det tredje er kvinnefrigjøringen, reproduktive helsetiltak og likestillingen med flere alternative livsvalg.
Barnebegrensningen har også fått andre og mer effektive midler. Fruktbarhetsnedgangen har falt sammen med at folk har fått kunnskap om befruktningshindrende midler og tilgang til mange nye prevensjonsmåter. Noen legger stor vekt på midlene når de skal forklare nedgangen i fruktbarhet. Et eksempel på dette er de som viser til at rask fruktbarhetsnedgang (den såkalte «fertility transition») i den tredje verden faller sammen med overgang fra «naturlig kontroll» til omfattende bruk av prevensjonsmidler og liberalt forhold til abort. De fleste er imidlertid enige om at det er i motivene og måten disse virker sammen på, vi finner forklaringen på fruktbarhetsnedgangen. Disse momentene må vi holde opp mot effekten befolkningspolitikken (se senere) i hvert land har gjennom å legge press på individuelle beslutninger. Når kunnskapen finnes, og midler står til disposisjon, blir det lettere å realisere ønsker og planer om barn.
Se også fruktbarhet
Dødelighet og LEVEALDER
Dødelighet og levealder (forventet levealder ved fødselen) viser to sider av samme sak: Dødelighet handler om sannsynligheten for å dø på bestemte alderstrinn. Når dødeligheten er høy, er levealderen lav. Forventet levealder ved fødselen er en slags oppsummering av dødeligheten i et samfunn, og viser hvor lenge en nyfødt gutt eller jente kan forvente å leve dersom dødeligheten som gjelder for alle aldre i fødselsåret fortsetter gjennom hele perioden vedkommende lever.
Men det finnes også andre mål for dødelighet i et samfunn. Et enkelt mål er den summariske dødsraten, eller dødshyppigheten, som viser antall døde i løpet av en periode (for eksempel et år) per 1000 innbyggere (middelfolkemengde).
Dødsraten i europeiske land har et gjennomsnitt på omtrent 11 promille (2010-2015), noen østeuropeiske ligger en del høyere (opp mot 15) og flere sør- og vesteuropeiske ligger litt lavere (ned mot 6). Dødsraten i landene i Afrika varierer mellom 5 og 15 promille, i Asia mellom 2 og 11 promille og i Amerika mellom 5 og 10 promille.
Den summariske dødsraten, dødshyppigheten, antall døde per 1000, sier altså litt om dødeligheten i et område, men den kan også skjule mye. I et land med en gammel befolkning vil rimeligvis dødsraten være høy, og i et land med en ung befolkning og med bedring i helsetilstanden vil dødsraten kunne bli svært lav.
Vi kan altså ikke uten videre sammenligne 9,7 døde per tusen i Danmark og 8,4 i Norge med 5,1 i Chile og 5,5 i Venezuela. Dersom vi vil sammenligne dødelighetsforholdene, må vi ta hensyn til aldersfordelingen i befolkningen. Vi tar da utgangspunkt i alders- og kjønnsspesifikke dødsrater, som belyser dødeligheten i de forskjellige aldersgruppene. Det er disse alders- og kjønnsspesifikke dødsratene som brukes når vi skal beregne forventet levealder. Ved hjelp av en dødelighetstabell (life table) kan man regne ut både forventet levealder ved fødselen og forventet gjenstående levetid ved ulike aldre – alt basert på at de gjeldende dødelighetsforholdene fortsetter også i framtiden. Det er naturligvis viktig å merke seg at disse begrepene og målene er knyttet til befolkninger og ikke til enkeltindivider.
Bortsett fra noen perioder med tilbakeslag (under spanskesyken, krigen, for menn en periode på 60-tallet) har dødeligheten sunket og levealderen økt jevnt og trutt de siste to hundre årene i Norge.
Ut fra dødelighetsforholdene i Norge i 2014 kan en nyfødt gutt vente å bli nesten 80 år, mens nyfødte jenter kan regne med å bli nesten 84 år. Tallene, som er statistiske gjennomsnittsstørrelser, er de høyeste for begge kjønn som noen gang er beregnet i Norge.
Dødelighetsforskjeller i Norge
Dødeligheten og levealderen varierer mellom ulike deler av Norge. Lavest dødelighet har innbyggerne i Sogn og Fjordane, der er levealderen for kvinner 84,2 år og for menn 79,7 år. I andre enden ligger Finnmark, med en levealder på 81,6 år for kvinner og 76,3 år for menn. Det er også andre dødelighetsforskjeller i det norske samfunnet - blant annet er dødeligheten lavere blant personer med høy utdanning.
Globale forskjeller i dødelighet
Over store deler av verden har det gjennom lang tid vært en gjennomgående og markert nedgang i dødelighet. Det er altså ikke bare et norsk eller vesteuropeisk fenomen. I industrilandene i Nord har utviklingen vært nokså parallell.
I utviklingslandene (Sør) satte nedgangen inn mye senere, til litt forskjellig tid og med forskjellig styrke. Men den er gått svært raskt i mange land. Likevel er dødeligheten mye større i Sør enn i et land som Norge.
I det som nå defineres som lavinntektsland er forventet levealder i 2010-2015 59 år for menn og 62 år for kvinner. Det er 17 år kortere for gutter og 20 år kortere for jenter, sammenliknet med de såkalte høyinntektslandene, hvor forventet levealder var henholdsvis 76 år for menn og 82 år for kvinner.
Variasjonene er store mellom verdens regioner, fra 75 år i Latin-Amerika (begge kjønn samlet) til under 60 år i Afrika (tall for 2010-2015). Mye større forskjeller kommer til uttrykk dersom vi sammenligner enkeltland, for eksempel Cuba 79 år, Mongolia 69 år, Kenya 61 år og Nigeria 52 år.
Variasjonene er mindre blant de utviklede landene: Japan har en forventet levealder ved fødselen på 83 år, de nordiske land rundt 80-82 år, mens flere østeuropeiske land har hatt en svakere utviklingen i levealderen, med perioder med nedgang i levealderen i for eksempel Russland.
Hva påvirker levealderen?
Hvorfor ser vi slike globale forskjeller i levealder? På samme måte som tilfellet er for fruktbarhetsutvikling, må vi forsøke å skille mellom demografiske forklaringer og samfunnsmessige forklaringer.
Forskjeller i spedbarnsdødelighet er en viktig forklaring på forskjeller i levealder. I store deler av verden er svært mange av dem som dør, barn som ennå ikke er fylt ett år. Selv med normal omsorg og tilsyn er dødssannsynligheten i første leveår større enn ved andre aldre, om vi ser bort fra høyere alder når død normalt inntreffer. Dette uttrykket for aldersspesifikk dødelighet, spedbarnsdødeligheten (IMR = infant mortality rate), er antall barn som dør før fylte ett år i forhold til 1000 levendefødte.
Spedbarnsdødeligheten er en viktig indikator for hvordan levekårene i et land er. Vi kan påvise en tydelig sammenheng: Jo høyere spedbarnsdødeligheten er, desto dårligere er tilgangen på samfunnsgoder som matforsyning, utdanning og helsetilbud.
I Norge var spedbarnsdødeligheten 140 i 1840, det vil si at hvert sjuende barn ikke nådde ett års alder. Ved hundreårsskiftet var tallet omtrent 100, i 1950 var det kommet ned til 30. På starten av 2010-tallet er spedbarnsdødeligheten i underkant av 3. Det er knapt realistisk å komme ned i et særlig lavere tall.
I perioden 1936–40, da gjennomsnittstallet for Norge var 40, varierte tallene for fylkene mellom 30 (Akershus og Oslo) og 75 (Finnmark). Nå er variasjonene rundt landsgjennomsnittet små. De regionale forskjellene er med andre ord i ferd med å bli utvisket. Dette er samtidig et tegn på at den regionale variasjonen i leveforhold er blitt mindre enn i tidligere tider.
Bare Bermuda, Japan og Monaco hadde litt lavere spedbarnsdødelighet enn Norge i 2014, ifølge CIA. Imidlertid er forskjellene så små at det kan betraktes som tilfeldigheter.
Men alle vestlige land har også små tall (2,5 til 6,5). Øst-Europa har gjennomgående hatt vesentlig høyere tall gjennom de siste tiår; for eksempel var tallet i Romania 22 og i Russland 17 i 1997. I 2011 var tallene henholdsvis 11 og 10.
I landene i Sør er spedbarnsdødeligheten fortsatt gjennomgående høy, men med betydelige variasjoner. Imidlertid omfatter den alminnelige nedgangen i dødelighet også spedbarnsdødelighet.
I mange land i Afrika dør flere enn 50 av tusen i sitt første leveår; i noen land mer enn 100 (Mali 104, Somalia 100 i 2014). Både i Latin-Amerika og i Asia er spedbarnsdødeligheten jevnt over lavere enn i Afrika.
I Asia dør flest spedbarn i Afghanistan (117), Pakistan (57), Laos (55) og Kambodsja (51).
I mange av landene, eller deler av land, i Sør kan dødstallene i krisesituasjoner stige betraktelig, særlig fordi det ikke er tilstrekkelig beredskap (mat, vann, medisin osv.) til å møte akutte problemer.
Det er umulig å diskutere årsaker til den generelle nedgangen i dødelighet uten å studere sammenhengen mellom helse, sykdommer og dødelighet fordi disse henger sammen både uttrykt i geografisk variasjon og i årsakskjeder.
Fordelingen av sykelighet og dødsårsaker varierer fra periode til periode, fra region til region. Årsaksmønsteret i en befolkning med stor dødelighet, det vil si lav forventet levealder, er annerledes enn der dødeligheten er liten, det vil si at det gjennomgående er gamle mennesker som dør.
Der dødeligheten er høy, for eksempel med en forventet levealder på 40–50 år, skyldes en stor del av dødsfallene smittsomme sykdommer, som infeksjonssykdommer og andre parasittsykdommer, mens relativt få dør av hjerte- og karsykdommer.
Der dødeligheten er vesentlig lavere, med en levealder på drøyt 75 år, er situasjonen omvendt: Der dør svært få av infeksjonssykdommer, mens kreftsykdommer og hjerte- og karlidelser er de vanligste dødsårsakene.
For snart 200 år siden begynte en utvikling i Vest-Europa og Nord-Amerika som etter hvert så å si avskaffet hungersnød og svære epidemier. Som en følge av dette steg gjennomsnittlig levealder fra 30–35 år til langt over 70 år.
Stikkord for denne utviklingen kan grovt deles i to grupper, nemlig
-
generell bedring i levestandarden gjennom bedre utdanning og praktisk kunnskap, større landbruksproduksjon, bedre transportsystemer, industriell vekst og masseproduksjon, et økende antall mennesker med sikre arbeidsplasser og inntekter, mer forutsigbare resultater av arbeidsinnsatsen, endringer i livsvaner og livsstil og
-
særlige fremskritt for helsetilstanden gjennom bedre utdanning, bedre personlig hygiene, bedre kloakk- og vannforsyningsanlegg, bedre sanitærforhold, riktigere og bedre medisinsk behandling, forebyggende helsetiltak.
De bedrede kloakk- og vannforsyningssystemene fikk stor betydning for reduksjon av smittsomme sykdommer. I takt med økende opplysning og kunnskap kom også forståelsen for betydningen av personlig hygiene.
Først senere slo alle medisinske fremstøt ut i avtagende dødelighet og stigende levealder. I løpet av de siste 30 årene har dødeligheten relativt sett sunket betydelig: i den tredje verden fra en gjennomsnittlig forventet levealder ved fødselen på 55 år i 1970–75 til 69 år i 2010-2015.
Dødelighetsutviklingen i utviklingslandene er på flere måter forskjellig fra de industrialiserte landene. Der dødeligheten har gått raskt ned i Sør, skyldes det ikke i første omgang omforming av samfunnsstrukturen gjennom industrialisering og vesentlige forbedringer i jordbruket. Forklaringen ligger heller i medisinske og hygieniske nyvinninger. Både forebyggende og helbredende medisin i form av massevaksinasjon, antibiotika, forbedret drikkevann og så videre har utryddet eller redusert en rekke sykdommer som tidligere slo ut i stor dødelighet.
Se også dødelighet
Migrasjon/flytting
Mens migrasjon, innvandringer og utvandringer ofte brukes for å beskrive flyttinger over landegrenser, brukes ofte begrepet flytting, innflytting og utflytting om flyttinger innad i samme land.
Geografisk mobilitet omfatter nær sagt alle bevegelser vi foretar i det geografiske rom, men langt fra alle forflytninger og reiser kan kalles flytting eller migrasjon. Folk på reise, på vandring, på leting etter alternativ tilværelse, i oppbrudd eller på hjemvei, på langtidsarbeid, utenlandsopphold eller på flukt kan åpenbart ikke uten videre kalles flyttere eller migranter. Pastoral nomadisme, sesongflytting for å utføre jordbruksarbeid, langpendling til arbeid, studieopphold og turisme er eksempler på mer kortvarige og midlertidige fravær fra bostedet, dels eksempler på halvpermanente bosteder. Migrasjons-/flyttebegrepet er snevrere; det handler om bostedsskifte av en viss varighet.
Det er fornuftig å behandle flytting innenfor et land og mellom land (internasjonal migrasjon) hver for seg, selv om de to fenomenene er nær beslektet. Den betydelige forskjellen gjelder reguleringer. Innenlandske flyttinger er mer eller mindre fri for restriksjoner i de fleste land, selv om de naturligvis blir påvirket eller til og med styrt av politiske tiltak eller rene beordringer. Internasjonal migrasjon er derimot strengere regulert av lover og regelverk som styrer innvandringen. Riktignok kan bilaterale eller multilaterale avtaler, som for eksempel innenfor EU eller mellom de nordiske land, legge færre restriksjoner på inn- og utvandring, men hovedregelen er likevel at flytting over landegrenser er underlagt regulering.
Nettoflyttingen er forskjellen mellom antall innflyttinger til og antall utflyttinger fra en region (for eksempel kommune eller fylke). Nettoinnvandringen er forskjellen mellom antall innvandringer til og antall utvandringer fra et land. Nettoflytting og nettoinnvandring kan følgelig være positiv eller negativ og forteller om et område får en gevinst eller ikke ved flyttestrømmene. Befolkningens størrelse og sammensetning kan vanligvis ikke forklares uten å ta hensyn til mennesker som flytter. Folketallet i et område kan vokse fordi den naturlige veksten er positiv og/eller fordi innflyttingen er større enn utflyttingen. Innvandringsoverskuddet fra utlandet har gjennom mange år bidratt sterkt til befolkningsveksten i Norge. I 2014 bidro nettoinnvandringen med to tredeler av den totale tilveksten. Mens den naturlige tilveksten er en ganske stabil størrelse, varierer nettoinnvandringen betydelig.
I praksis kan det by på store problemer å skaffe pålitelig statistisk informasjon om migrasjon. Slik informasjon forutsetter at registreringsproblemet er løst, det vil si både bostedsskiftet som sådan og nødvendige opplysninger om de som flytter. Allerede her ligger betydelige feilkilder, for eksempel manglende eller ufullstendig registrering av innenlands flytting, illegal innvandring og utvandring som ikke meldes til folkeregisteret. Videre må det foretas en avgrensning både geografisk og i tid. For den internasjonale migrasjonen er den geografiske avgrensningen enkel; de flytter over en eller flere landegrenser. I praksis må vi bruke tilsvarende kriterier for å definere innenlands migrasjon: Inn- og utflyttere flytter fra en administrativ enhet til en annen; de skifter bostedskommune.
Avgrensning i tid og varighet kan være vanskeligere. Hvor langvarig skal oppholdet være før det er tale om flytting? FNs befolkningsorganisasjon har anbefalt at grensen skal settes ved ett år. Mennesker som vil oppholde seg i et land i mer enn ett år, skal regnes som innvandrere. Denne regelen følges ikke av alle land. Sverige har fulgt den, Norge har benyttet et halvt år og Danmark bare tre måneder. Slike forhold gjør det vanskelig å sammenligne informasjon om inn- og utvandring fra land til land. Det er heller ikke slik at alle innvandrere statistisk sett er utlendinger. Norske statsborgere som har bodd utenlands i lengre tid, kan vende tilbake som innvandringer i statistikken. Tilsvarende opptrer utenlandske innvandrere til Norge som statistiske utvandrere når de vender tilbake til opprinnelseslandet igjen.
I tillegg til skillet mellom nasjonal og internasjonal flytting går et viktig skille mellom frivillig og tvungen flytting. Den frivillige flyttingen betyr naturligvis at folk selv vurderer om de skal forbli på hjemstedet eller bryte opp, og i så fall hvor de vil flytte. Når folk begir seg på flyttefot frivillig, er muligheter for arbeid og familietilknytning to særlig viktige motiver, men også ambisjoner, ønsker om forandringer i tilværelsen og nye levemåter kan spille en betydelig rolle.
Det sier seg selv at mulige måter å forklare flytteprosesser på, er vesensforskjellig for frivillig og tvungen flytting. Det finnes mange grader av frivillighet. Ønsker om utdanning og arbeid lar seg ikke realisere overalt. Da kan flytting bli en uunngåelig løsning. Tvungen flytting eller utvandring er likevel noe annet. Den kan ofte ha karakter av flukt. Det kan skyldes politisk, religiøs eller annen form for forfølgelse i hjemlandet, eller den kan være det dramatiske resultatet av krigshandlinger eller omfattende naturkatastrofer. Noen har forsøkt å skille mellom politiske flyktninger og miljøflyktninger, men det er ikke lett å trekke grensen mellom slike kategorier, da mange tilhører begge. I det hele tatt er det mange trekk ved migrasjonsmønsteret i dag som peker i retning av mer diffuse grenser mellom tvang og frivillighet.
Skillet mellom legal og illegal migrasjon kan gjøre det vanskelig å få oversikt over inn- og utvandring mange steder. Den informasjonen vi kan bygge på med en viss grad av sikkerhet, er basert på statistikk som fanger opp den lovlige (legale) migrasjonen. At migrasjon er illegal, betyr at oppholdstillatelse i en eller annen form ikke foreligger. Dette gjelder personer som enten har tatt seg ulovlig inn i landet, eller har unnlatt å reise ut når turistvisum eller oppholdstillatelse er utløpt. Det har vært anslått at mer enn seks millioner mennesker oppholder seg uten noen form for tillatelse i land i Nord (i-landene), bortimot halvparten av dem i USA. I mange land har det vært gjennomført amnestiordninger som har ført til at mennesker uten nødvendige papirer har fått legalisert oppholdet.
Vår forståelse av fenomenet migrasjon er styrt av hva vi vet om faktorer som fører til at folk flytter, om strukturelle årsaker (mange forhold i samfunnet) på den ene siden og individuelle motiv (folks valg og begrunnelser) på den andre siden. Store flyttestrømmer reflekterer på sett og vis skjev fordeling av ressurser og muligheter, og flytting er individenes respons på miljø- og livsbetingelser ett sted og kunnskapen eller håpet om bedre muligheter andre steder.
Innenlands flytting påvirkes av en rekke faktorer, som muligheter for arbeid og utdanning, gjerne knyttet til økonomiske opp- og nedgangstider, boforhold og boligpriser, muligheter for å pendle, samt tilknytning til stedet man flytter til. Det er mest vanlig å flytte blant personer som er i 20- og 30-årene.
Gjennom mange år har om lag 200 000 mennesker årlig flyttet mellom kommuner i Norge; mellom 4,0 og 4,5 prosent. Om lag 2,0 prosent flytter mellom fylker og drøyt 1,0 prosent mellom landsdelene. Svingningene varierer med økonomiske opp- og nedgangstider. I perioder med lavkonjunkturer og høy arbeidsledighet er det litt færre som flytter. Frem til 1988 var mobiliteten i Norge totalt sett høyere blant kvinner enn blant menn; siden har den vært noe høyere blant menn. Imidlertid er det store forskjeller når vi legger aldersgrupper til grunn: Sett i forhold til folketallet er det flest kvinner i alderen 20–24 år som flytter. Mennene flytter mest i alderen 25–29 år (ca. 120 per 1000). Det er bare i aldersgruppene 15–19 og 20–24 at det er klart flere kvinner enn menn som flytter.
Internasjonal migrasjon har mange tilsvarende årsaker. Blant drivkreftene som ofte trekkes fram i forskningslitteraturen, er blant annet inntektsforskjeller (mellom opprinnelses- og tilflyttingsland), arbeidsledighet (særlig i tilflyttingslandet), utviklingsnivå (internasjonale migranter kommer som oftest ikke fra de aller fattigste landene), befolkningsvekst og aldersstruktur, nettverk, avstand (både geografisk, kulturelt og språklig), innvandringspolitikk, graden av velferdsstat, utvikling i andre potensielle tilflyttingsland og selvsagt også politiske forhold i opprinnelseslandet (krig, konflikt, kriser, eller at slikt tar slutt). Innvandringen til Norge har økt betydelig de siste tiårene, og i dag bor det innvandrere i Norge fra nær sagt alle verdens land, se innvandring.
Demografiske sykluser
Det er mange grunner til å anta at folketallet, både for verden totalt og for mindre områder, må ha hatt et forløp der relativt rask vekst har vært avløst av stagnasjon eller tilbakegang. Vi kan kalle dette syklisk vekst. Betydelig stigning i dødeligheten har sikkert vært en følge av ressursmangel, uår, hungersnød, sykdommer og kriger. Et dramatisk eksempel på dette er svartedauden, en pandemi (verdensomspennende epidemi) som slo ut 75 millioner mennesker gjennom en tiårsperiode frem mot midten av 1300-tallet. Rask vekst, avtagende vekst eller stagnasjon i folketallet kan alle være demografiske svar på ressursmessige eller samfunnsmessige forhold. Et par historiske eksempler belyser dette: Fra den yngre steinalderen kjenner vi den såkalte neolittiske syklus. Da gikk menneskene over fra å jakte til og samle føde til å drive jordbruk og bli mer bofaste. Nye måter å leve på kunne øke fruktbarheten og holde dødeligheten konstant med rask folkevekst som resultat i en periode. Men større konsentrasjon i landsbyer gjorde nok befolkningen sårbar overfor sykdommer og uår, med større dødelighet og følgelig mindre vekst som resultat etter en tid. Et annet eksempel som beskriver et vekstfenomen av mer kortvarig natur, er etterkrigsvekst, også betegnet som «the post war baby boom». Da den annen verdenskrig var slutt i 1945, steg fødselsratene og holdt seg forholdsvis høye gjennom 25 år i vår del av verden. Dødsratene var stabile eller endog litt synkende i den samme perioden. Oppblomstringen av fruktbarhet, særlig i de aller første etterkrigsårene, kan vi forklare ved stikkord som gjenforening, mange ekteskapsinngåelser på kort tid, utsatte barnefødsler, optimisme og økonomisk oppsving og forholdsvis liten kvinnedeltakelse i arbeidslivet.
Det eksempelet på syklisk vekst av mer langvarig karakter som det finnes det mest omfattende empiriske belegget for, er den demografiske overgangen, en overgang fra en fase med både høy fødselsrate og dødsrate og følgelig liten vekst til en fase med lav fødselsrate og dødsrate og igjen liten vekst. (Se figur 7). Den demografiske overgangen beskriver det som har skjedd mellom disse fasene. Dødsraten begynner å synke mens fødselsraten fortsatt er høy. Resultatet er raskt stigende vekst. Deretter begynner også fødselsraten å avta og nærmer seg dødsraten. Modellen i figur 7 inneholder fem faser: liten til ingen vekst, økende vekst, stor vekst, avtagende vekst, liten til ingen vekst (eller til og med negativ vekst); i den tidligste fasen vises vesentlig større variasjon i dødelighet enn i senere faser. Det mønsteret i befolkningsutviklingen, som i varierende grad er observert i så å si alle land, er at både dødsraten og fødselsraten har sunket, men ikke helt samtidig; nedgangen i dødelighet kommer først, og nedgangen i fruktbarhet sleper etter. (Det finnes unntak, for eksempel passer Frankrike ikke så godt inn.) Imidlertid synes det som om vi har å gjøre med et relativt fast mønster som gjelder for flertallet av land under endring; befolkningsutviklingen lar seg beskrive gjennom stadier eller faser. Mange befolkningsforskere har forsøkt å formulere de regelmessighetene som den demografiske overgangen representerer, både som en deskriptiv (beskrivende) og en prediktiv (forutsigende) modell. Svært mange land passer inn i den deskriptive modellen. Modellen har også vært brukt til å forutsi den videre befolkningsutviklingen i et land som befinner seg i en tidlig fase i modellen. Dette har vært omstridt. Spørsmålet er om det er nyttig og rimelig å sammenligne befolkningsutviklingen i Sør (den tredje verden) i dag med Europa for hundre, femti eller tretti år siden. Det har vært hevdet at land i Sør har andre kulturelle og økonomiske erfaringer, så det er ikke sikkert at de kommer til å følge overgangsmodellen.
Befolkningsstruktur
Vi illustrerer alders- og kjønnsfordelingen i en befolkning ved hjelp av befolkningspyramider (også kalt alderspyramider). De avbilder befolkningsstrukturen. Figur 9 viser folkemengde etter kjønn, alder og sivilstand i Norge i 2003. Et blikk på en befolkningspyramide forteller hvilke årskull som er små og store.
Som vi har pekt på i en annen sammenheng tidligere, finner vi at det fødes omtrent 106 gutter per 100 jenter uansett hvor i verden vi registrerer dette forholdet. Dette synes å være en biologisk påfallende stabil størrelse. Vi sier at kjønnsproporsjonen ved fødsel er 106: 100 (ca. 51,5 prosent gutter og 48,5 prosent jenter). En finner gjennomgående at gutter/menn i alle aldre har høyere dødelighet enn kvinner. Kvinner har en medfødt biologisk fordel i forhold til menn som gir dem noe mindre dødssannsynlighet. I tillegg har kvinner i mange samfunn en mindre farlig aktivitet enn menn, særlig i ungdomsalderen. Det betyr at kvinnene «tar igjen» mennene i antall ved en viss alder. I 1920 var det i Norge likevekt mellom kjønnene før 25-årsalderen. På begynnelsen av 2000-tallet blir likevekten først nådd ved slutten av 50-årsalderen, noe som er et klart uttrykk for at dødeligheten har avtatt, ikke minst blant barn og yngre.
En kan ikke uten videre regne denne overdødeligheten som en absolutt sannhet selv om den kan synes biologisk stabil. Det finnes nemlig strøk av verden uten overdødelighet blant gutter. Der dødeligheten blant jenter er stor, kanskje større enn blant gutter, slik som i enkelte land i Asia og Afrika, er nok forklaringen at jentebarn får dårligere stell og mindre mat og medisinsk omsorg enn brødrene. Det kan være viktigere å få guttebarn enn jentebarn fordi kvinner har en underordnet status. Dessuten kan fosterdiagnostikk og kjønnsspesifikke aborter, der dette er mulig å få utført, påvirke forholdstallet mellom kjønnene ved fødsel. Flere studier viser at spedbarnsdrap av jenter fortsatt forekommer i Kina, India og andre land til tross for at det lenge har vært forbudt. I tillegg kommer feilaktig rapportering. Vi må med andre ord også i denne sammenhengen se rene demografiske faktorer i sammenheng med politiske, sosiale og kulturelle betingelser. Demografiske analyser av kjønnsproporsjonen viser klart at det er betydelige kvinneunderskudd i visse befolkninger i forhold til det en normalt kan forvente. Dette har ført til utsagn om de manglende kvinner i verdens befolkning. Nobelprisvinneren Amartya Sen er en av dem som har antydet flere titalls millioner!
Aldersfordelingen i befolkningen varierer mye fra land til land, ikke minst er forskjellen mellom Nord (i-landene) og Sør (u-landene) tydelig. Mens 35–45 prosent av befolkningen i mange land i den tredje verden er yngre enn 15 år, er tilsvarende andel nesten 20 prosent i Nord. Mens andelen over 65 år i Sør er rundt 5 prosent, er denne omtrent 15 prosent i Nord. I Norge (2015) er 14 prosent av befolkningen 67 år eller eldre, mens 19 prosent av befolkningen er under 16 år. Tabell 8 viser befolkningsandelen under 15 år og over 64 år i en del land i 2000 og forteller indirekte forskjellige økonomiske og demografiske historier. Den sier også indirekte noe om de typen av utfordringer forskjellige land står overfor.
Et interessant spørsmål gjelder størrelsen på den generasjonen et alderskull eller aldersklasse er opphav til. Er det slik at en liten aldersklasse i sin tur gir opphav til en liten aldersklasse og en stor aldersklasse produserer en stor aldersklasse? Eilerts Sundts lov (oppkalt etter den første norske demografen, samfunnsforskeren og teologen Eilert Sundt (1817–1875), som studerte befolkningsutviklingen i Norge på 1800-tallet) sier rett og slett at antall fødte på et bestemt tidspunkt avhenger av antall fødte en generasjon tidligere. Det er lett å finne eksempler på det i historisk befolkningsstatistikk, for eksempel fra Norge på 1700- og 1800-tallet. Fødselstallet gikk i bølger med en generasjons mellomrom: Små kull satte små kull og store kull satte store kull til verden. Men denne enkle logiske sammenhengen, også kalt demografisk ekkovirkning, forutsetter at ekteskaps- og fruktbarhetsmønsteret ligger fast. Siden vi ikke kan finne igjen klare sundtske bølger, i hvert fall ikke nærmere vår tid, må det være andre mekanismer som gjør seg gjeldende.
Den amerikanske demografen Richard Easterlin, som i siste halvdel av 1900-tallet har studert noen av de samme problemene som Eilert Sundt var opptatt av mer enn 130 år tidligere, kom til den motsatte konklusjonen: Store kull vil ha en tilbøyelighet til å sette små kull til verden, og for små kull vil det være en tendens til å sette større kull til verden (Easterlinhypotesen). Easterlin startet med å studere de store etterkrigskullene (the post war baby boom) og påviste at en slik «boom» gav nedgang i fruktbarheten i Amerika og dermed små fødselskull en generasjon senere. Det kan være mange årsaker til dette. Da den annen verdenskrig var slutt, var stemningen optimistisk, det var lett å få arbeid, folk giftet seg tidlig og fikk mange barn. Foreldrene til disse store kullene hørte til de små kullene fra mellomkrigstiden, og deres erfaringer var preget av dette. Men de store barneflokkene hadde sine negative sider. De som vokste opp i en stor barneflokk i et samfunn med mange store barneflokker, fikk erfare mange former for trangboddhet og kø. Store barneflokker kunne bety mindre omsorg for hver enkelt i hjemmet, og ute i samfunnet oppstod etter hvert køer på helsestasjoner, i barnehager, i skoler og utdanningsinstitusjoner og på arbeidsmarkedet etter hvert som bølgen av mennesker ble eldre. Konkurransen på arbeidsmarkedet kunne gjøre det vanskeligere for mange å oppnå den inntekten og levestandarden foreldrene hadde. Samfunnet var med andre ord ikke dimensjonert for så store kull; det rakk ikke å tilpasse seg i tide. Det er rimelig å tenke seg at disse erfaringene måtte få konsekvenser. Reaksjonen blant etterkrigsgenerasjonen, som gikk inn i voksen alder rundt 1970, ble senere ekteskap, nye kvinneroller og færre barn. Vi kjenner igjen resultatet som fruktbarhetsfallet i land etter land i den vestlige verden. Barn i små kull oppnår mer omsorg hjemme, og ute i samfunnet møter de skoler og et arbeidsmarked der konkurransen er mindre. De kan oppnå høyere levestandard og kan etter hvert reagere med en tilbøyelighet til å skaffe seg flere barn, slik som kullene fra 1920- og 1930-årene gjorde. Dermed er det skapt en demografisk syklus av to generasjoners varighet, omtrent 50 år. Selv om vi skal være ytterst forsiktige med å generalisere sammenhenger mellom samfunnsforhold og demografisk respons i én bestemt periode, kan det være nyttig å benytte tenkemåten når vi forsøker å forklare befolkningsutvikling og befolkningsstruktur både i Norge og andre land.
Den delen av befolkningen som er i arbeidsdyktig alder, betegnes ofte som den nærende delen. De som forsørges, altså særlig barn og gamle, betegnes som den tærende delen. Hvor grensene går for den arbeidsdyktige delen av befolkningen, avhenger historisk av mange forhold, men det er særlig sosiale og samfunnsmessige forhold som setter grensene. Prøver vi å lage en formel for forholdet mellom den tærende og nærende delen av befolkningen, må vi huske på at den ikke er universell; den kan ikke gjelde til alle tider og på alle steder. En måte å forsøke å måle et lands eller en regions forsørgelsesbyrde (DR) på (fra engelsk Dependency Ratio , «avhengighetskvoten»), er å uttrykke forholdet mellom barn og unge og gamle på den ene siden i prosent av folk i arbeidsdyktig alder. Dette kan operasjonaliseres, for eksempel ved å la barn og unge bety befolkningen under 20 år, gamle er folk fra 67 år og oppover, og de arbeidsdyktige er i alderen 20–66 år. Figur 10 viser avhengighetskvoten fra 1910 og fremskrevet til 2050. I 1910 var prosenten over 100. Tallet sank til 60 i 1940-årene og steg til nesten 80 rundt 1970. Senere har prosenttallet, altså forsørgelsesbyrden, avtatt og vil fortsette å avta frem til 2010 da den igjen vil bli ca. 60. Deretter vil den stige frem mot 2040. Dette er naturligvis usikkert. De «gamle» er riktignok for lengst født, men fruktbarheten og inn- og utvandring gjennom den første halvparten av 2000-tallet er en ukjent størrelse. (En annen sak er hvor godt denne operasjonelle definisjonen samsvarer med forståelsen av avhengighetskvote og forsørgelsesbyrde.)
Gjennom mange år har vi hørt mye om eldrebølgen i den vestlige verden, men assosiasjonene som «bølgen» gir, er forskjellige. At det blir forholdsvis flere eldre når fødselsraten er liten og dødeligheten avtar, er et trivielt demografisk poeng. Dersom vi med eldre mener alle som har nådd pensjonsalderen, i Norge for de fleste 67 år, har antallet i Norge steget jevnt og sikkert helt fra forrige hundreårsskifte (fra 1900). Men denne stigningen stoppet opp mot slutten av 1990-årene, og antallet vil faktisk synke litt frem mot 2010. Dersom vi med eldre mener 80-åringer og eldre, har også antallet steget gjennom hele 1900-tallet, men også for dem vil stigningen stoppe litt opp. Det vil skje litt før 2010, da en liten nedgang setter inn. Den virkelige stigningen for folk i pensjonsalder i Norge og en del andre europeiske land vil begynne rundt 2015, og antallet 80-åringer og eldre vil først stige igjen rundt 2025. Forklaringene på de bølgetoppene og den begynnende store eldrebølgen fra like før 2010 (67-åringer og eldre) og fra 2025 (80-åringer og eldre) finner vi i den aldersfordelingen i befolkningen som er beskrevet tidligere, altså små kull gjennom 1920–1930-årene og store kull fra 1946 og en generasjon fremover. Videre fremskrivninger mot pensjonisttilværelse, for eksempel for kullene født 1975–2000 (jf. easterlineffekter) kommer til uttrykk som utflating av kurvene igjen (se figur 11).
Det er særlig tre temaer som går igjen i debatten om de utfordringer som aldring i en befolkning innebærer. For det første er løsning av helse- og omsorgsoppgaver sentrale, for det andre gjelder det finansiering av løpende samfunnsoppgaver og inngåtte pensjonsforpliktelser, og for det tredje kreves evne og vilje til å tenke nytt og annerledes om aldring.
Befolkningsteorier og befolkningsdebatt
Sammenhenger mellom ressurser og sosiale og økonomiske forhold på den ene siden og befolkningsutviklingen på den andre har gjennom lange tider vært et omstridt tema. Vi møter derfor mange måter å nærme seg disse problemene på; alt fra en mer teoretisk preget debatt til klare politisk formulerte program for befolkningers størrelse, sammensetning og fordeling. Særlig viktige problemstillinger i debatten har vært knyttet til spørsmålet om ressursgrunnlaget (spesielt ernæringsgrunnlaget) og forestillinger om et optimalt folketall.
I et allerede nevnt lite skrift fra 1798, «An Essay on the Principle of Population», tok den engelske presten, historikeren og økonomen, av mange kalt demografiens grunnlegger, Thomas Malthus opp sammenhengen mellom befolkningsvekst og matforsyning. Skriftet kom senere i flere versjoner. Det siste, fra 1826, var en omfattende avhandling med statistiske observasjoner fra mange land og tidsepoker. Kjernen i Malthus’ teori er at det alltid vil være en tendens til overbefolkning fordi folketallet øker etter en geometrisk rekke (1,2,4,8,16,32,64,….), mens matproduksjonen øker aritmetisk (1,2,3,4,5,6,7,8,…). Selv om vi bare må oppfatte disse tallrekkene som et bilde, er meningen klar. På lengre sikt vil dette føre til fattigdom og sult fordi befolkningsveksten er sterkest. Den må altså begrenses på en eller annen måte. Malthus betrakter altså ressursgrunnlaget for gitt, mens befolkningsutviklingen blir reguleringsmekanismen. Han tar utgangspunkt i to sterke menneskelige behov, nemlig mat og seksualitet, og han hevder at det er to mekanismer som regulerer befolkningsveksten til et fast, bærekraftig nivå. Den ene mekanismen er dødelighet som en følge av nød og sykdom, kriger og andre dramatiske hendelser (de såkalte positive hindringer, «positive checks»). Dødeligheten er naturens egen brems når befolkningsveksten overgår produksjonen av mat. Den andre mekanismen, lidenskap og seksualitet, skulle holdes under kontroll gjennom seksuell avholdenhet og først og fremst sen inngåelse av ekteskap (forebyggende hindringer, «preventive checks»). Malthus knyttet seksualitet direkte til fruktbarhet og regnet ikke med noen form for prevensjon, heller ikke i ekteskap.
Malthus’ teser om befolkningsutvikling har fått stor oppmerksomhet og innflytelse. Skriftene og bøkene hans ble vel kjent, ikke minst fordi de tok opp grunnleggende problemer om menneskers eksistens og livsbetingelser. Men mange har tatt avstand fra ideene hans, ikke minst fordi de etter hvert ble oppfattet både som for deterministiske og altfor pessimistiske. Mye av det som skjedde på 1800-tallet, synes da også å motsi teoriene hans. Men vi må ta i betraktning at hans utgangspunkt var førindustrielle samfunn der folk i stor utstrekning levde av å utnytte lokale naturressurser i en selvbergingsøkonomi. Hans ideer ble i det vesentlige formulert før den industrielle revolusjonen i Europa hadde skapt en rekke teknologiske forbedringer som blant annet også bedret tilgangen på mat. En annen endring som Thomas Malthus neppe kunne forutse, var nedgangen i fruktbarhet som fant sted i de rikeste og etter hvert mest industrialiserte landene i verden fra slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet. De nye motivene for barnebegrensning lå sikkert langt utenfor Malthus’ forestillingsverden.
I siste halvdel av 1900-tallet, mer enn 150 år etter at Malthus publiserte sitt første skrift, fikk ideene hans ny aktualitet i debatten. Befolkningsveksten var da også svært stor gjennom noen tiår fra midten av 1900-tallet, og metaforer som befolkningseksplosjon og befolkningsbombe ble tatt i bruk. Ideene slo også inn i debatten om bærekraftig utvikling. Riktignok fikk befolkningsutviklingen i Europa og Nord-Amerika et ganske annet forløp enn Malthus kunne forutse, men på grunn av utviklingen i deler av Asia og Latin-Amerika og så å si hele Afrika fikk ideene hans gyldighet. Tesene om forholdet mellom fruktbarhet, befolkningsvekst og matforsyning fikk en renessanse; de ble tatt frem og brukt i debatten om «grenser for vekst» og i diskusjonen om miljøproblemene. Begreper som nymalthusianisme og nymalthusianere dukket opp, ofte knyttet til økologiske bidrag til befolkningsdebatten. De som i vår tid har advart sterkt mot den raske befolkningsveksten, nymalthusianerne, har hevdet at befolkningsveksten er en viktig årsak til sosial nød og økonomiske vansker og politiske konflikter, at rask befolkningsvekst er et hinder for utvikling. Men i motsetning til det klassiske malthusianske synet på barnebegrensning er konsekvensen av det nymalthusianske synet å oppfordre til utstrakt bruk av familieplanlegging og prevensjon.
Ikke overraskende var Karl Marx en skarp kritiker av Thomas Malthus og hans ideer. Både han og senere mange andre marxistisk inspirerte deltakere i befolkningsdebatten hevdet at malthusianske ideer avsporer debatten om befolkningers eksistensmuligheter. Mange marxistiske ledere har langt ut i annen halvdel av 1900-tallet hevdet at overbefolkning er et konstruert begrep; det er samfunnsforholdene som gir mennesker et uverdig liv, ikke folketallet eller befolkningsveksten i seg selv. I dette fordelingsperspektivet er det ikke overbefolkning som er årsak til nød og fattigdom i verden, men det kapitalistiske systemet fordi dette fører til marginalisering av fattige land og av fattige befolkningsgrupper innenfor disse landene.
Selv om vi i begynnelsen av 2000-tallet ser tendenser til betydelig reduksjon i veksttakten i mange land, er de fleste i dag likevel kommet til at veksten i store deler av verden bør dempes for at samfunnet skal kunne bli i stand til å ta seg av stadig flere mennesker. Den marxistiske kritikken av Malthus gjelder ikke lenger i første rekke befolkningsteorien hans, men de standpunktene han har gitt uttrykk for i sosiale og økonomiske spørsmål. På flere punkter er det betydelig enighet mellom nymalthusiansk og nymarxistisk orienterte deltakere i debatten; begge parter erkjenner at levevilkårene for store folkegrupper er elendige, at forbruksveksten i den rike del av verden ikke bare representerer en miljøtrussel, men også kan øke politiske spenninger.
Å peke ut to «retninger» eller leirer i befolkningsdebatten er heller ikke lenger så enkelt, og heller ikke spesielt formålstjenlig. Uansett utgangspunkt er det stadig flere som erkjenner at både problemene knyttet til rask vekst i befolkningen i mange land og de globale ressursfordelingsproblemene må møtes med en samlet politisk innsats. Midlene er det naturlig nok større uenighet om. Frykten for overbefolkning synes ikke lenger å være den viktigste motivasjonen for befolkningspolitikken. Det henger sammen med at fruktbarheten tross alt har sunket sterkt, og med at befolkningsveksten gjennomgående ikke blir betraktet som den viktigste årsaken til fattigdom og miljøproblemer. Det er heller skjevfordelingsproblemet både mellom stater og innenfor enkeltstater, forskjellige former for miljø- og ressursforringelse og regionale og etniske interessekonflikter som i økende grad påkaller oppmerksomhet, ikke minst fordi slike forhold inneholder farer for voldelige konflikter og krig.
Befolkningspolitikk
I prinsippet kan befolkningspolitikk ha både økning i folketallet og reduksjon i folketallet som overordnet mål. Dette kan betegnes som kvantitativ befolkningspolitikk; hensikten er å påvirke folketallet (størrelse og sammensetning). En kvalitativ befolkningspolitikk tar sikte på å bedre befolkningens levekår, uten at det foreligger noe uttalt ønske om å påvirke befolkningsveksten. Regionalpolitikken i et land kan ha som mål å påvirke befolkningsfordelingen.
Som i andre politiske sammenhenger handler det også i befolkningspolitikken om mål og midler. Målet kan være å fremme vekst, altså oppmuntre til flere fødsler. Dette, som gjerne kalles pronatalistisk befolkningspolitikk, kan være aktuelt når befolkningen stagnerer eller går tilbake, eller dersom det finnes andre politisk eller ideologisk begrunnede mål som ligger til grunn. Det motsatte, å bremse befolkningsveksten, er aktuelt i land der veksten er for rask. Dette kalles antinatalistisk befolkningspolitikk. Når målene er formulert, blir oppgaven å finne frem til virkemidler som kan realisere dem. Også virkemidlene kan vi dele inn i to grupper, nemlig positive og negative virkemidler.
I noen industriland settes familiepolitiske tiltak ut i livet for å få opp fødselstallet, mens mange land i den tredje verden søker å dempe veksten. Så godt som alle land søker gjennom helsepolitikken å redusere dødeligheten, altså å holde flere i live så lenge som mulig. Alle tiltak som retter seg mot helse- og dødelighetsforhold, vil med andre ord innebære vekst siden flere lever lenger. Riktignok er innvandringspolitikk et uttrykk for befolkningspolitikk, men siden inn- og utvandring tross alt er strengt regulert, vil det i praksis bare bli tale om å påvirke fødselstallene dersom målet er å øke eller redusere folketallet. Befolkningspolitikk handler med andre ord i første rekke om å forsøke å påvirke fruktbarheten (og følgelig fødselsraten). Dette kan gjøres både direkte og indirekte. Befolkningspolitikken er direkte dersom den er eksplisitt rettet mot befolkningens størrelse, sammensetning og fordeling. Familiepolitikk, som for eksempel permisjonsordninger for foreldre og barnehageutbygging, er først og fremst sosiale tiltak, men kan ha en tilsiktet indirekte effekt på fødselsraten.
I land som har en eksplisitt befolkningspolitikk i vår tid, er målet som oftest antinatalistisk selv om det ikke er tale om bare én begrunnelse. Rent allment handler det om mulighetene for å gi folk et bedre liv, om utviklingsmuligheter og velferd, altså om ressursgrunnlag og økonomiske og sosiale forhold. Gjennom de siste 20–30 årene har mange folkerike stater hatt barnebegrensning som offisielt mål. I Asia gjelder det folkerike land som Kina, India, Indonesia, Pakistan, Bangladesh, Filippinene, i Latin-Amerika Mexico og Colombia og i Afrika Egypt, Tunisia og Marokko i nord og Senegal, Ghana, Kenya og Botswana sør for Sahara.
Dersom målet er pronatalistisk, kan positive, direkte virkemidler være barnetrygd, omfattende svangerskaps- og omsorgspermisjoner, opprettholdelse av lønn og andre former for økonomisk støtte, barnehageutbygging og så videre. Det samlede fruktbarhetstallet i Sverige økte fra 1980-årene og et stykke inn i 1990-årene da det igjen sank betydelig. En forklaring på dette fallet kan være at en rekke tiltak (permisjonsordninger osv.) ble mindre gunstige fra midten av 1990-årene. Fra et dystert avsnitt av vår historie kjenner vi Hitler-Tysklands maktpolitiske og ideologiske begrunnelse for å skaffe verden flere «ariske» barn. Det nazistiske befolkningsprogrammet bestod av både negative virkemidler (straff for abort, ingen prevensjonsveiledning, ekstraskatt for ugifte) og positive virkemidler (gode lånebetingelser, skatte- og boligfordeler). Resultatet ble at fødselsraten steg fra 14 til 20 promille i løpet av en femårsperiode i 1930-årene. Men programmet førte ikke til store barneflokker. Det som skjedde, var at antallet førstefødsler økte; folk fikk barn noe tidligere enn det som hadde vært vanlig. Romanias praksis en kort periode i slutten av 1960-årene er også et eksempel på et pronatalistisk regime der negative virkemidler (restriksjoner på preventivmidler, restriktiv abortpraksis) ble tatt i bruk. Barnetallet økte dramatisk for så å falle brått igjen.
Dersom målet er antinatalistisk, blir på sett og vis virkemidlene motsatte. Positive virkemidler er helsestasjoner som veileder om familieplanlegging, enkel adgang til prevensjon, lett adgang til abort, gratis frivillig sterilisering og så videre. Slike direkte tiltak har åpenbart bidratt til å redusere fødselstallene. Negative virkemidler som har vært tatt i bruk for å realisere antinatalistiske mål, er tvangssterilisering, oppmuntring til små barneflokker fulgt opp av straffereaksjoner mot dem som får mange barn.
India gikk inn i år 2000 med mer enn en milliard mennesker. Mer enn hvert femte barn som nå fødes til verden, er en inder. Helt siden 1952 har landet hatt som offisielt mål å dempe befolkningsveksten. Midlene har vært mange, blant annet massive opplysningskampanjer med oppfordring til barnebegrensning, lett adgang til prevensjon, omfattende steriliseringsprogrammer og enkel adgang til abort. Til og med storstilt tvangssterilisering har vært satt ut i livet; de siste i 1976. Senere har det vært satt en stopper for tvang. I store deler av India legger både lovverket og religiøse og kulturelle tradisjoner press på kvinner, og mødredødeligheten er høy. Prevensjon og barnebegrensning opphever ikke den kulturelle preferansen for sønner. Sosial favorisering av guttebarn kan føre til at diskrimineringen av jentebarn begynner allerede ved fødselen. Tilhengere av befolkningskontroll hevder gjerne at familieplanlegging, og ikke minst sterilisering, er den beste måten å redusere mødredødelighet og reproduktive sykdommer på. Andre legger større vekt på den underliggende årsaken til kvinners helseproblemer, nemlig at flertallet av kvinner er blitt neglisjert fra tidlig barndom og gjennom hele livet. Det er dokumentert at de fleste kvinner nok ønsker seg færre barn, og at det ikke er mangel på prevensjon eller fattigdommen i seg selv som er et hinder. Men kvinnene ønsker seg barn som overlever, altså en sikkerhet for at i det minste to barn, og i hvert fall en sønn, vokser opp.
Det er hevdet fra offisielt kinesisk hold at det befolkningspolitiske idealet, ettbarnspolitikken, har ført til at Kina, verdens folkerikeste land med mer enn 1,3 milliarder mennesker i 2002, i år 2000 hadde 300 millioner mennesker færre enn landet eller ville ha hatt. Selv om dødeligheten også har sunket til en summarisk dødsrate på 6–7 promille, har da også veksten avtatt. Kina har definitivt kommet nærmere målet om å begrense veksten i folketallet. Forholdet mellom ressurser, forbruk og folkemengde blir lettere å styre og planlegge. Bildet av det som er oppnådd, er likevel langt fra entydig, og det har sine skyggesider. Flere av tiltakene som er satt ut i livet for å nå befolkningspolitiske mål, har vært kritisert både innenlands og internasjonalt. Tiltakene har fulgt tre strategier, nemlig 1) en informasjons- og velferdsstrategi der de viktigste innslagene har vært opplysning om fødselskontroll, massiv rådgivning og propaganda for prevensjon og fri abort og helsetjenester for mor og barn, 2) en økonomisk strategi med belønning for ettbarnsfamilien og bøter og annen straff for å få flere barn uten tillatelse, c) en planleggingsstrategi der lokale myndigheter får tildelt kvoter om barnebegrensende tiltak som de er ansvarlige for å fylle. Kina har vært i stand til å sette både makt og tvang bak politikken sin fordi staten er sterk og autoritær, men det har ikke vært like lett å få gjennomslag for befolkningspolitikken overalt. Den har vært lettere å gjennomføre i byene enn på landsbygda.
I Norge har politiske røster av og til etterlyst en klarere og mer aktiv befolkningspolitikk, ikke minst i tider med lav og synkende fruktbarhet og med en aldrende befolkning. Imidlertid har nok velferdsordninger som sikre reproduktive helsetiltak, svangerskapspermisjon og foreldrepermisjoner, barnetrygd, konstantstøtteordninger og barnehageutbygging hatt befolkningspolitiske konsekvenser. Som vi har sett, ligger fruktbarheten i Norge langt over gjennomsnittet i Europa. Men med god og svært pålitelig befolkningsstatistikk og med lett forståelige modeller for befolkningsfremskrivninger finnes både et teoretisk og empirisk grunnlag for å utforme alternative befolkningspolitiske program.
Tabell 1. Fødsler, død og naturlig tilvekst. Utvalgte land.
Summarisk fødselsrate, dødsrate og naturlig tilvekstrate for et utvalg land, angitt i promille
| Summarisk fødselsrate | Summarisk dødsrate | Naturlig tilvekst / fødselsoverskudd | År | |
|---|---|---|---|---|
| Norge | 12,5 | 9,0 | 3,5 | 2007 |
| Sverige | 11,7 | 10,0 | 1,7 | 2007 |
| Danmark | 11,9 | 10,0 | 1,9 | 2008 |
| Finland | 11,2 | 9,2 | 2,0 | 2008 |
| Island | 14,6 | 6,2 | 8,4 | 2007 |
| Frankrike | 12,9 | 8,6 | 4,3 | 2008 |
| Belgia | 11,4 | 9,5 | 1,9 | 2007 |
| Tyskland | 8,3 | 10,1 | -1,8 | 2007 |
| Italia | 9,7 | 9,8 | -0,1 | 2008 |
| Polen | 10,2 | 9,9 | 0,3 | 2007 |
| Ungarn | 9,9 | 13,0 | -3,1 | 2008 |
| Russland | 12,1 | 14,6 | -2,5 | 2008 |
| Tyrkia | 18,1 | 6,4 | 11,7 | 2007 |
| Qatar | 11,9 | 1,3 | 10,6 | 2008 |
| Israel | 21,5 | 5,4 | 16,1 | 2008 |
| Jordan | 32,3 | .. | .. | 2007 |
| India | 22,8 | 7,4 | 15,4 | 2008 |
| Nepal | .. | 4,6 | .. | 2001 |
| Vietnam | 15,6 | 4,5 | 11,1 | 2007 |
| Singapore | 8,6 | 3,7 | 4,9 | 2007 |
| Japan | 8,7 | 9,1 | -0,4 | 2008 |
| Kina | 12,0 | 6,9 | 5,1 | 2007 |
| Australia | 13,8 | 6,5 | 7,3 | 2008 |
| Algerie | 23,0 | .. | .. | 2007 |
| Botswana | 32,0 | 12,4 | 19,6 | 2001 |
| Egypt | 26,5 | 6,1 | 20,4 | 2007 |
| Burkina Faso | 46,7 | 8,9 | 37,8 | 2006 |
| Mosambik | 42,7 | 18,8 | 23,9 | 2001 |
| USA | 14,3 | 8,1 | 6,2 | 2007 |
| Costa Rica | 16,6 | 4,0 | 12,6 | 2008 |
| Mexico | .. | 4,9 | .. | 2007 |
| Uruguay | 14,3 | 10,1 | 4,2 | 2007 |
| Venezuela | 22,4 | 4,3 | 18,1 | 2007 |
| Argentina | 17,8 | 8,0 | 9,8 | 2007 |
Kilde: UN Population and Vital Statistics Report, 2010
Tabell 2. Befolkningsutviklingen i verden 1930–2010
| År | Folketall (mill.) | Økning (mill.) | Gjennomsnittlig årlig fødselsrate (promille) | Gjennomsnittlig årlig dødsrate (promille) | Gjennomsnittlig årlig vekstrate (prosent) |
|---|---|---|---|---|---|
| 1930 | 2000 | ||||
| 516 | 39 | 28 | 1,10 | ||
| 1950 | 2516 | ||||
| 503 | 37 | 19 | 1,81 | ||
| 1960 | 3019 | ||||
| 678 | 35 | 14 | 2,02 | ||
| 1970 | 3697 | ||||
| 747 | 30 | 11 | 1,82 | ||
| 1980 | 4444 | ||||
| 841 | 27 | 10 | 1,73 | ||
| 1990 | 5285 | ||||
| 431 | 25 | 9 | 1,60 | ||
| 1995 | 5716 | ||||
| 354 | 22 | 9 | 1,36 | ||
| 2000 | 6115 | ||||
| 397 | 21 | 9 | 1,26 | ||
| 2005 | 6512 | ||||
| 397 | 20 | 8 | 1,18 | ||
| 2010 | 6909 |
Tabell 3. Folketallet i verden gjennom 10 000 år
| År | Millioner mennesker |
|---|---|
| 8000 fvt. | 5 |
| 1000 | 50 |
| 500 | 100 |
| 1 | 200 |
| 1000 evt. | 300 |
| 1300 | 400 |
| 1400 | 350 |
| 1600 | 550 |
| 1700 | 600 |
| 1800 | 900 |
| 1825 | 1000 |
| 1930 | 2000 |
| 1960 | 3000 |
| 1974 | 4000 |
| 1987 | 5000 |
| 1999 | 6000 |
| 2011 | 7000 |
De historiske tallene har stor usikkerhet.
Tabell 4. Norge. Forventet gjenstående levetid ved 0, 1, 30, 50 og 70 års alder 1821–2015.
Menn
| Periode | 0 år | 1 år | 30 år | 50 år | 70 år |
|---|---|---|---|---|---|
| 1821-1830 | 45 | .. | 35,6 | 21,4 | 9,7 |
| 1851-1855 | 48,02 | 52,41 | 35 | 21 | 9,06 |
| 1871-1875 | 47,41 | 52,04 | 36,1 | 21,85 | 9,55 |
| 1891-1895 | 49,1 | 53,33 | 37,31 | 23,07 | 10,17 |
| 1911-1915 | 56,32 | 59,2 | 38,94 | 23,84 | 10,47 |
| 1931-1935 | 63,77 | 65,82 | 41,49 | 24,92 | 10,75 |
| 1951-1955 | 71,11 | 71,95 | 44,81 | 26,6 | 11,6 |
| 1971-1975 | 71,41 | 71,38 | 43,76 | 25,41 | 10,88 |
| 1991-1995 | 74,38 | 73,81 | 45,72 | 27,09 | 11,67 |
| 2011-2015 | 79,7 | 78,91 | 50,48 | 31,44 | 14,59 |
| Periode | 0 år | 1 år | 30 år | 50 år | 70 år |
| 1821-1830 | 48 | .. | 37 | 22,4 | 10 |
| 1851-1855 | 51,19 | 55,01 | 36,62 | 22,41 | 9,57 |
| 1871-1875 | 50,45 | 54,5 | 37,66 | 23,25 | 10,13 |
| 1891-1895 | 52,61 | 56,25 | 38,91 | 24,54 | 10,84 |
| 1911-1915 | 59,63 | 62,01 | 40,83 | 25,47 | 11,25 |
| 1931-1935 | 66,62 | 68,07 | 43,14 | 26,27 | 11,45 |
| 1951-1955 | 74,7 | 75,21 | 47,31 | 28,57 | 12,3 |
| 1971-1975 | 77,68 | 77,43 | 49,1 | 30,04 | 13,19 |
| 1991-1995 | 80,39 | 79,76 | 51,23 | 32,09 | 15,01 |
| 2011-2015 | 83,74 | 82,92 | 54,22 | 34,81 | 17,14 |
Tabell 5. Gjennomsnittlig levealder i utvalgte land.
| Land | Gjennomsnittlig levealder |
|---|---|
| Norge | 78,5 |
| Sverige | 79,7 |
| Finland | 77,6 |
| Danmark | 76,2 |
| Østerrike | 78,1 |
| Italia | 78,5 |
| Japan | 81,0 |
| Polen | 73,3 |
| Russland | 66,1 |
| Mexico | 72,6 |
| Venezuela | 72,9 |
| Ukraina | 68,1 |
| Paraguay | 70,1 |
| Kina | 70,5 |
| Tunisia | 70,2 |
| Indonesia | 66,2 |
| Egypt | 67,3 |
| Pakistan | 60,0 |
| Nigeria | 51,7 |
| Uganda | 44,0 |
| Zambia | 41,4 |
| Mosambik | 39,3 |
Tabellen viser gjennomsnitt for menn og kvinner. Levealderen er gjennomgående 4–6 år lenger for kvinner enn for menn.
Tabell 6. Samlet fruktbarhetstall, SFT (antall fødsler per kvinne). Norge 1899–2010.
| År | SFT |
| 1899–1900 | 4,4 |
| 1910–1911 | 3,6 |
| 1920–1921 | 3,5 |
| 1932–1935 | 1,9 |
| 1941–1945 | 2,2 |
| 1951–1955 | 2,6 |
| 1961–1965 | 2,9 |
| 1970 | 2,50 |
| 1975 | 1,98 |
| 1980 | 1,72 |
| 1985 | 1,68 |
| 1990 | 1,93 |
| 1995 | 1,87 |
| 2000 | 1,85 |
| 2005 | 1,84 |
| 2010 |
1,95 |
Tabell 7. Samlet fruktbarhetstall, SFT (antall fødsler per kvinne) i et utvalg land, ca. 2005-2010.
| Land | SFT |
|---|---|
| Danmark | 1,84 |
| Finland | 1,83 |
| Island | 2,10 |
| Sverige | 1,87 |
| Bulgaria | 1,40 |
| Hellas | 1,38 |
| Irland | 1,96 |
| Nederland | 1,74 |
| Polen | 1,27 |
| Russland | 1,37 |
| Spania | 1,43 |
| Tyskland | 1,32 |
| Østerrike | 1,38 |
| Mongolia | 2,02 |
| Egypt | 2,89 |
| Canada | 1,57 |
| USA | 2,09 |
| Mexico | 2,21 |
| Japan | 1,27 |
| Kina | 1,77 |
| Thailand | 1,81 |
| Brasil | 1,90 |
| Chile | 1,94 |
| Ecuador | 2,58 |
| Malaysia | 2,58 |
| Indonesia | 2,19 |
| Bangladesh | 2,36 |
| Botswana | 2,90 |
| Pakistan | 4,00 |
| Nigeria | 5,32 |
| Mosambik | 5,11 |
| Angola | 5,79 |
Tabell 8. Befolkningsandel (%) under 15 år og 65 år og eldre i noen land. 2015.
| Land | Under 15 år | 65 år og over |
|---|---|---|
| Norge | 18 | 16 |
| Sverige | 17 | 20 |
| USA | 20 | 15 |
| Japan | 13 | 26 |
| Tyskland | 13 | 21 |
| Italia | 14 | 22 |
| Ungarn | 15 | 18 |
| Russland | 17 | 13 |
| Chile | 20 | 11 |
| Mexico | 28 | 7 |
| Thailand | 18 | 11 |
| Tyrkia | 26 | 8 |
| Kina | 17 | 10 |
| Egypt | 33 | 5 |
| Bolivia | 32 | 7 |
| India | 29 | 6 |
| Kenya | 42 | 3 |
| Etiopia | 41 | 4 |
Kilde: FN, World Population Prospects 2015
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
- Statistisk sentralbyrås statistikk over folkemengde, befolkningsendringer, fødte, døde og flytting, inkl. inn- og utvandring