Finlands historie

Ut over det oldfunnene forteller, vet man lite om Finlands tidlige historie. Mot slutten av den hedenske tiden, som varte helt til 1200-tallet, ble landet delt ved erobringer fra Sverige og det russiske fyrstedømmet Novgorod. Dette førte til forskjellig kultur i de to delene. Karjala (Karelen) var i middelalderen orientert mot sørøst, mens det vestlige Finland kom under svensk innflytelse.

Under Napoleonskrigene ble Finlands skjebne bestemt av Sveriges utenrikspolitikk. Da Gustav 4 Adolf nektet å følge opp fastlandssperringen mot England, rykket Napoleons allierte, tsar Aleksander, uten krigserklæring inn i Finland 21. februar 1808. Ved våpenstillstanden i Olkijoki i november måtte den svenske hæren trekke seg tilbake over Kemi älv, og i mars 1809 kunne tsaren innkalle Finlands stender til landdag i Porvoo (Borgå), hvor de måtte hylle ham som Finlands storfyrste; men han stadfestet samtidig landets grunnlov, religion og stendenes og de enkelte borgeres privilegier og rettigheter. 17. september samme år, ved en avtale i Hamina, måtte Sverige avstå hele Finland og Åland; Torne älv og Muonio älv ble grense.

Nyordningen av landets administrasjon foregikk gradvis. En generalguvernør var innsatt i desember 1808, og som sin rådgiver i finske anliggender utnevnte tsaren i 1811 en statssekretær, og i 1811 ble det i St. Petersburg nedsatt en særlig kommisjon til behandling av finske saker. Samme år ble de distrikter som var avstått til Russland før 1809, forent med resten av landet. Helsinki, som i 1812 var blitt hovedstad, ble i 1817 sete for sentraladministrasjonen, og fra 1819 for «det keiserlige senat», lokalregjeringen. Det ble vedtatt at landets inntekter bare skulle brukes til dets egne formål; hæren ble sterkt redusert.

Finland deltok ikke direkte i Den første verdenskrig, men måtte likevel bære noen av krigens byrder. Russiske marineenheter og store troppestyrker ble forlagt til finsk område og beleiringstilstand i landet proklamert. Marsrevolusjonen i Petrograd i 1917 (Den russiske revolusjon) forplantet seg straks til Finland. Landdagens sosialistiske flertall drev gjennom en lov som gav den meget av tsarens myndighet. Loven ble ikke godkjent av det russiske Kerenskij-regimet, som oppløste Landdagen med de finske borgerlige partiers støtte og skrev ut nyvalg. Denne gangen erobret de borgerlige partiene flertallet og dannet regjering under ledelse av Pehr Evind Svinhufvud. Bitterheten blant sosialistene var så stor at det finske samfunnet ble splittet i to uforsonlige leirer.

Revolusjonen i Russland i mars 1917 svekket russifiseringspolitikken i Finland og spørsmålet om full selvstendighet for landet kom åpent frem i den politiske debatten. Kerenskij-regjeringen i Russland var imidlertid svært lite imøtekommende overfor finske selvstendighetsønsker. De sosiale spenningene i Finland, ikke minst på grunn av manglende jordreformer, var samtidig sterk og stigende. Marsrevolusjonen skapte et maktpolitisk tomrom, forsyningsproblemer og økte sosiale spenninger.

Den neste russiske revolusjonen i november («oktoberrevolusjonen») bidro til at sosialistene i Finland ble gradvis radikalisert i bolsjevikisk retning og organiserte den såkalte Røde Garde, som var bevæpnede grupper. De borgerlige på sin side, etablerte såkalte «skyddskårer» (beskyttelseskorps). De røde i Finland satset på en revolusjon i landet med hjelp av de russiske soldatene som fortsatt var stasjonert der. Mot slutten av 1917 begynte en «rød terror» som følge av voldsomme klassemotsetninger og som reaksjon på de borgerliges opprustning i form av «skyddskårerna». De borgerlige eller de hvite, satte alle krefter inn for å oppnå full finsk selvstendighet.

Den 6. desember 1917 erklærte en borgerlig dominert Landdag Finlands fulle uavhengighet. Bolsjevikregjeringen i Russland anerkjente den finske selvstendigheten den 31. desember samme år. De borgerlige «skyddskårerna» ble nå opphøyd til Finlands nasjonale hær under ledelse av Carl Gustaf Mannerheim som hadde vært russisk offiser. Regjeringen i Helsinki så det nå som sin fremste oppgave å få de russiske troppene ut av landet. I mellomtiden var forholdene i landet svært labile. Streiker, uroligheter, terrorhandlinger og sammenstøt mellom de to væpnede organisasjonene kom etter hvert til å høre til dagens orden.

27. januar 1918 flyktet regjeringen fra Helsinki til Vaasa. Her begynte Mannerheim å reise en hær vesentlig rekruttert blant bønder og unge borgerlige intellektuelle, de såkalte jegerne. Mannerheims styrker innledet angrep på de russiske troppene i Finland i januar 1918. Samtidig gjorde de radikale sosialistene opprør i Helsinki, dannet sin egen regjering og organiserte sin egen hær med grunnlag i de røde gardene og revolusjonære russiske styrker. De greide å ta kontroll over flere av de større byene i sørlige Finland. Regjeringen i Vaasa startet imidlertid et felttog for å vinne kontroll over hele landet. Det som skulle ha vært en frihetskrig mot Russland, ble dermed en borgerkrig.

De hvite hadde større militære ressurser og ikke minst bedre militær-strategisk kunnskap til å føre en regulær krig. En finsk jegerbataljon, utdannet i Tyskland, samt et tysk ekspedisjonskorps, bidro vesentlig til den hvite militære overlegenheten. De røde fikk en del militært materiell fra de russiske troppene. Mannerheim tok hurtig offensiven. Etter blodige strider falt de rødes hovedbastion, Tammerfors, 6. april 1918. Den endelige seieren for de hvite kom da Mannerheim støttet av tyske tropper, inntok Helsinki 19. mai.

Den finske borgerkrigen var blodig med bortimot 40 000 døde. Under selve krigen døde 3100 «hvite» og 3400 «røde». 8000 «røde» ble henrettet etter mer eller mindre vilkårlige krigsrettsdommer. Andre tusener fikk lange fengselsstraffer. Om lag 15 000 mistet livet som følge av epidemier og mer eller mindre bevisst utsulting i de hvites fangeleirer. Minst 10 000 ble henrettet bak fronten, enten under krigen eller etter krigsavslutningen, også her var majoriteten «røde». Krigen kom til å sette dype spor i det finske samfunnet i generasjoner.

Etter avslutningen av borgerkrigen ble Svinhufvud utpekt til midlertidig statssjef med tittel av riksforstander. I september 1918 valgte Landdagen, hvor de sosialistiske representantene var utelukket, prins Fredrik Karl av Hessen til finsk konge. Tysklands krigsnederlag i november samme år rev imidlertid grunnlaget bort under kongeprosjektet. Prins Fredrik Karl av Hessen tiltrådte aldri, men frasa seg tronen i desember samme år. Samtidig måtte den sterkt tyskorienterte Svinhufvud tre tilbake. Mannerheim overtok statssjefposten og innledet en vestorientert utenrikspolitikk.

I juli 1919 vedtok Riksdagen en ny forfatning som gjorde Finland til republikk. Den liberale Kaarlo Juha Ståhlberg ble valgt til den første president. Det politiske liv ble nå stabilisert på parlamentarisk grunnlag. Det ble dannet et høyreparti, Samlingspartiet, et liberalt parti, Framstegspartiet, Agrarpartiet (Centerpartiet), som samlet det store flertall av de selveiende bønder og ble Riksdagens ledende borgerlige parti, og Svenska folkpartiet, som omfattet de fleste borgerlig orienterte innenfor den svensktalende folkegruppen. I 1919 ble det organisert et nytt sosialdemokratisk parti, som etter hvert fikk stor tilslutning. Det kommunistiske parti var forbudt, men det ble gjort mange forsøk på å gjenreise det under nye navn. Partiets ledere ble flere ganger dømt til lange fengselsstraffer. Regjeringen bygde på koalisjoner mellom forskjellige borgerlige partier. Den viktigste sosiale reform var en jordlov fra 1922 (Lex Kallio), som gjorde de fleste husmenn og leilendinger i Sør-Finland til selveiere. Tanners regjering gjennomførte i 1926–1927 et vidtrekkende amnesti for folk som var dømt for politiske forbrytelser.

Finlands forhold til Sovjetunionen ble ordnet ved freden i Tartu (Dorpat) i Estland i oktober 1920. Den stadfestet det gamle storfyrstedømme Finlands grenser, bortsett fra at riket fikk en korridor til Nordishavet ved Petsamo (i dag Petsjenga). Det var særlig blant den akademiske ungdom en «storfinsk» retning, som krevde hele Karjala (Karelen) og endog Ingermanland. Sovjetunionen forpliktet seg i fredstraktaten til å gi disse landsdelene et visst selvstyre, men dette løftet ble etter finsk oppfatning brutt, og i 1921 ble det opprør i Sovjet-Karelen. Den finske regjering innskrenket seg til å klage til Folkeforbundet, hvor Finland var medlem fra 1920; men Finland ville ikke delta i noen blokkdannelse mot Sovjetunionen.

Sverige og Finland kom i 1917 i strid om Åland. Øyenes befolkning ønsket å bli innlemmet i Sverige, men Folkeforbundet avgjorde i 1921 at øyene fortsatt skulle tilhøre Finland som demilitarisert sone med lokalt selvstyre. Også den nye bitre striden mellom Finlands to språkgrupper fra midten av 1920-årene skapte reaksjon i Sverige, samtidig som den satte dype spor i hjemlandet.

I samsvar med denne holdningen erklærte Finland seg nøytralt ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939. Men den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av august samme år hadde radikalt endret Finlands internasjonale stilling, og i begynnelsen av oktober ble regjeringen i Helsinki stilt overfor en rekke krav fra Sovjetunionen.

30. november 1939 gikk sovjetiske militære styrker til en omfattende offensiv mot Finland. Dette innledet vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland, som varte fram til 12. mars 1940.

• Les egen artikkel om vinterkrigen

Etter fredsslutningen 12. mars 1940 ble det innledet et stadig mer intimt politisk og etter hvert også militært samarbeid med Tyskland. Hovedmotivene var her dels et ønske om å erobre det tapte land tilbake og kanskje også vinne det sovjetiske Karjala, dels et konstant press fra sovjetisk side som økte parallelt med at Adolf Hitlers felttog mot Sovjetunionen nærmet seg. I september 1940 sluttet Finland en avtale med generalstaben i Berlin, som gav tyske tropper rett til transitt fra havner i Sør-Finland til Kirkenes, hvor de skulle sikre den tyske okkupasjonen av Finnmark. Transitten utviklet seg litt etter litt til forlegning av betydelige tyske styrker i Nord-Finland.

22. juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen, og 25. juni gikk den finske armé i forståelse med tyskerne over grensen i øst, igjen under Mannerheims overkommando. 11. juli proklamerte Mannerheim at Finlands krigsmål var å få de avståtte områdene tilbake og å erobre det sovjetiske Karjala. Fremrykkingen møtte ikke alvorlige hindringer. 3. september hadde finnene nådd sine gamle grenser på alle punkter, og ved utgangen av oktober nådde de frem til elva Svir og besatte hele området vest for Onega. I nord gikk det betydelig tregere. Blant annet lyktes det tross iherdige forsøk ikke å bryte Murmanskbanen, som var livsviktig for Sovjetunionens forbindelse med vestmaktene.

Både militært og forsyningsmessig var Finland under denne såkalte fortsettelseskrigen helt avhengig av Tyskland, og det kom derfor som en naturlig konsekvens at Finland 25. november 1941 undertegnet Antikominternpakten. Men det ble aldri satt opp noen formell alliansetraktat med Tyskland, og gjentatte oppfordringer om å delta i Hitlers offensiver mot Leningrad ble avvist.

Fra høsten 1941 gjorde man fra flere hold forsøk på å få Finland til å moderere sin krigspolitikk. Da de gamle grensene var overskredet, advarte Winston Churchill Mannerheim mot å rykke videre frem, men svaret var negativt, og Storbritannia erklærte Finland krig 6. desember. I Finland dannet det seg en fredsopposisjon, vesentlig med støtte i det sosialdemokratiske parti og den svensktalende befolkningsgruppen, som krevde våpenstillstandsforhandlinger med Sovjetunionen.

Men først da krigslykken ute i Europa hadde vendt seg etter slaget om Stalingrad vinteren 1943, og de sovjetiske hærene begynte å nærme seg Finland, kom egentlige våpenstillstandsforhandlinger i gang i april 1944. Den finske regjering fant imidlertid de sovjetiske betingelsene for stive og brøt kontakten. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, som til da hadde arbeidet energisk for å redde Finland ut av krigen, innstilte nå den diplomatiske forbindelsen, men kom aldri til å erklære Finland krig.

9. juni åpnet sovjetiske stridskrefter en storoffensiv mot Finland. Motstanden var svak, og 10 dager senere inntok de Vyborg. For å hindre et totalt sammenbrudd innledet president Risto Ryti forhandlinger med Sovjetunionen, men regjeringen i Moskva krevde en utvetydig erklæring om at Finland ville bryte med Tyskland og kapitulere, og den ville Ryti ikke gi. I stedet inngikk han en avtale med den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop. Finnene skulle få de nødvendigste matvarer og militære forsterkninger til fortsatt å motstå den sovjetiske fremrykkingen. Til gjengjeld forpliktet Ryti seg i et personlig brev til Hitler til ikke å inngå særfred med Sovjetunionen. Avtalen gav Finland en midlertidig lettelse, men situasjonen var håpløs.

1. august trådte Ryti tilbake, og løftet til Hitler var dermed bortfalt. Mannerheim overtok presidentstillingen med fullmakt fra Riksdagen og søkte 25. august ny kontakt med Sovjetunionen. Josef Stalin nektet imidlertid å innlede våpenstillstandsforhandlinger før Finland hadde brutt med Tyskland og de tyske tropper var trukket ut av finsk område. Under den tyske retretten kom det til blodige kamper mellom tyskere og finner, særlig i Nord-Finland, som tyske avdelinger la øde ved den brente jords taktikk. Da var fiendtlighetene på den finske østfronten innstilt.

I september ble våpenstillstandsavtalen undertegnet i Moskva. Den innebar blant annet at grensene fra mars 1940 ble gjenopprettet, men med to viktige unntak. Finland skulle avstå sin korridor til Nordishavet, Petsjenga-området, og Sovjetunionen skulle i stedet for Hanko-odden få leie Porkkala-odden like vest for Helsinki for 50 år, for å opprette en militærbase der. Videre skulle Finland betale en krigserstatning beregnet til 300 millioner dollar etter prisnivået fra 1938. Dessuten skulle krigsforbrytere arresteres og straffes. Den endelige fredstraktaten inneholdt også en klausul om streng begrensning av det finske forsvaret.

Da våpenstillstandsavtalen med Sovjetunionen var undertegnet 1944, stod den finske statsledelsen overfor en rekke fundamentale problemer. Løsningen av dem ble i hovedsaken lagt på Juho Kusti Paasikivi, som ble utnevnt til statsminister i november. Inntil han selv overtok presidentstillingen i mars 1946, hadde han avgjørende støtte i Mannerheims autoritet.

Personer som var arrestert for motstand mot Finlands krigspolitikk ble løslatt, og deres organisasjoner legalisert. Det innebar blant annet at det kommunistiske parti kunne tre åpent frem. En rekke organisasjoner som ble betegnet som nazivennlige ble oppløst, blant annet Fosterländska folkrörelsen. En rekke av de ledende politikere fra årene 1941–1944 ble satt under tiltale i henhold til en særlov og dømt av en spesialdomstol for medansvar i krigspolitikken. Betalingen av krigserstatningene skulle skje i form av varer, treforedlings- og metallprodukter, noe som innebar en gigantisk utbygging av den finske metallindustrien. Likevel ville det ikke ha vært mulig for finnene å oppfylle avtalen uten store internasjonale lån og flere lettelser fra sovjetisk side. I 1952 gikk den siste levering av erstatningsvarer til Sovjetunionen.

Det problem som fikk de mest vidtgående følger, var imidlertid repatrieringen av befolkningen i de avståtte områder. De var flyttet tilbake til sine hjem høsten 1941, men måtte nå forlate dem for godt. I 1945 vedtok Riksdagen «koloniseringsloven», som gjennom ekspropriasjoner skaffet jord og boligtomter ikke bare til flyktningene, men også til frontsoldater, krigsinvalider og andre som hadde fått løfte om jord under krigen. Da prosjektet var gjennomført i 1950, hadde 56 000 familier fått nye hjem, men oppstykkingen av jorden kom til å skape store vanskeligheter for finsk jordbruk.

I 1956 ble Urho Kekkonen valgt til republikkens president med bare to valgmannsstemmers overvekt over Fagerholm. Fagerholm dannet en ny regjering, men denne sprakk i 1957. I 1958 lyktes det Fagerholm å danne en parlamentarisk regjering med basis i alle de ikke-sosialistiske partiene og sosialdemokratene og med flertall i den nyvalgte riksdagen. Regjeringsdannelsen vakte dyp mistillit i Sovjetunionen på grunn av de nye konservative og enkelte høyresosialistiske statsråder. Resultatet ble diplomatiske og økonomiske represalier. På dette sprakk ministeriet, og Vieno Johannes Sukselainen dannet i januar 1959 en ren Agrarpartiregjering av folk som hadde tillit i Moskva.

Den økonomiske situasjonen i Finland var ustabil i 1980-årene og tidlig i 1990-årene. Etter at arbeidsløsheten nådde ni prosent i 1978, ble det iverksatt en økonomisk kriseplan som medførte skattelette for næringslivet og en serie devalueringer. Resultatene meldte seg raskt. Veksten i BNP var sju prosent i 1979, og i 1981 sank arbeidsløsheten til fem prosent. Ved midten av 1980-årene var det et nytt økonomisk tilbakeslag i Finland, med økende arbeidsløshet, høy inflasjon og økende statsgjeld. Men mot slutten av tiåret opplevde landet igjen en positiv økonomisk utvikling med høyere økonomisk vekst enn gjennomsnittet for OECD-landene.

Den økonomiske politikken ble ikke bare påvirket av regjeringenes stramme tøyler, men også av samhandelen med Sovjetunionen. Handelsavtalen gav finnene et stabilt marked for 25–30 prosent av eksporten, og sikret dem blant annet omkring to tredjedeler av den oljen de trengte. Utviklingen i Sovjetunionen etter 1986 fikk dermed dramatiske følger for finsk økonomi, og fra 1989 kom et nytt alvorlig økonomisk tilbakeslag. I 1990 ble eksporten til Sovjetunionen halvert (12 prosent), og den ble ytterlige halvert i 1991 (6,5 prosent), da all samhandel mellom de to land ble oppgjort i konvertibel valuta.

Den økonomiske veksten for 1990 var bare en tredjedel av året før. Stagnasjonen førte til stigende arbeidsløshet, og 1991 gikk Finland inn i sin verste depresjon siden andre verdenskrig. Den dype krisen skyldtes delvis sammenbruddet i Sovjetunionen, men også en overopphetet økonomi og svikt i flere av de viktige vestlige markedene. Den nye regjeringen til Esko Aho la frem en krisepakke 1991, som inneholdt ytterligere momsøkning, lønnsstopp, økt investeringsavgift og innsparinger i helse- og sosialbudsjettene.

I 1991 ble marken devaluert med over 12 prosent. Devalueringen bedret konkurranseevnen og førte til økt eksport, noe som har stor betydning for finsk økonomi. Den økonomiske veksten i Europa gav etter hvert finsk økonomi drahjelp ut av krisen. Men regjeringen videreførte sin stramme økonomiske politikk med innsparinger og kostnadskutt for å minske underskuddet på statsbudsjettet og få ned statsgjelden, som i 1994 var 64 prosent av BNP. De største problemene ble imidlertid skapt av den høye arbeidsløsheten.

Presidenten har tradisjonelt hatt en sterkere stilling i Finland enn i noe annet europeisk parlamentarisk demokrati, bortsett fra Frankrike. Dette har delvis sammenheng med oppsplittingen i flere små og halvstore politiske partier. I tillegg har Finland hatt presidenter med sterke personligheter og med høy prestisje nasjonalt og internasjonalt. Siden 1980-årene er makten gradvis forskjøvet til regjeringen og Riksdagen, dels som følge av den politiske utviklingen, dels etter en forfatningsendring i 2000.

Ved presidentvalget etter Kekkonens avgang ble sosialdemokraten Mauno Koivisto valgt til ny president i 1982. Han fulgte sine forgjengeres utenrikspolitikk. Innenrikspolitisk ble hans posisjon styrket både personlig og politisk i løpet av 1980-årene. Det ble også gjennomført en ny valgordning der presidenten ble valgt direkte av folket. Ved presidentvalget i 1988 fikk Koivisto 47,9 prosent av stemmene og ble dermed først valgt i andre, indirekte valgomgang.

Finland er kanskje det vestlige land der følgene av utviklingen i Europa fra midten av 1980-årene har vært mest dramatiske. Den finske nøytralitetspolitikken har vært i kontinuerlig endring. Under president Gorbatsjovs besøk i Finland i 1989 ble det undertegnet en avtale der Sovjetunionen formelt anerkjenner Finland som et nøytralt land. I 1991 ble den grunnleggende vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtalen fra 1948 (VSB-avtalen) reforhandlet og endelig oppløst – bare et par uker før hele Sovjetunionen falt sammen. Dette medførte blant annet at Finland formelt godtok grensene fra 1947. Dermed ble den følsomme grensetvisten om Karelen foreløpig løst, og grensene fastlagt inntil videre. Også de militære klausuler i VSB-avtalen ble opphevet.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen inngikk Russland og Finland i 1992 en ny avtale innenfor rammen av KSSE/OSSE, der det blant annet blir åpnet for forhandlinger om grensejusteringer på et senere tidspunkt. Finlands grense mot øst er et resultat av krigene i 1940-årene, og det har til tider vært reist krav om grensejusteringer. Dette har imidlertid blitt kategorisk avvist av finske myndigheter. I tillegg til de politiske komplikasjonene vil også en eventuell tilbakeføring av (deler av) Karelen by på enorme praktiske og økonomiske omkostninger.

Finland har sterke kulturelle bånd til Estland og har påtatt seg et særlig ansvar for utviklingen i landet. Finland deltar også aktivt i det nye Østersjørådet. I 1992 fikk Finland observatørstatus i Det nordatlantiske samarbeidsrådet (NACC), og i 1994 ble Finland med i NATOs program «partnerskap for fred». I 1995 fikk landet observatørstatus i Vestunionen.

Det sterkeste uttrykket for Finlands utenrikspolitiske nyorientering er forholdet til EU. I 1986 ble Finland medlem av EFTA og kom dermed med i EØS-forhandlingene fra 1989. I 1989 ble landet også medlem av Europarådet, og i 1992 søkte den finske regjeringen om medlemskap i det daværende EF. Forhandlingene tok til i 1993, og Finland forhandlet sammen med de andre søkerlandene Norge, Sverige og Østerrike.

Den finske EU-debatten var ikke ulik den norske, der ja-siden argumenterte med Finlands forankring i Vest-Europa og den markedsmessige betydningen av medlemskap. Nei-siden var særlig opptatt av at medlemskap ville føre til regional svekkelse og uttrykte skepsis til EUs landbrukspolitikk. Ved folkeavstemningen i oktober 1994 fikk ja-siden 56,9 prosent av stemmene. Ja-siden var sterkest i de sentrale strøk på sørkysten, mens det både i innlandet og i nord var nei-flertall. En egen folkeavstemning på Åland gav 74 prosent flertall for å følge Finland inn i EU. Etter folkeavstemningen ble Finland medlem av EU fra 1995.

• Oversikt over Finlands historie
• Finlands samtidshistorie
• Finland

• Ekberg, Henrik m.fl., red.: Uppslagsverket Finland, [2. uppl.], 2003-2007, 5 b.
• Jussila, Osmo m.fl.: Finlands politiska historia 1809-1999, 2. uppl., 2000, isbn 951-50-1062-4
• Jutikkala, Eino & Kauko Pirinen: A history of Finland, 6th ed., 2003, isbn 951-0-27911-0
• Klinge, Matti: Blick på Finlands historia, 8. utg., 2001, isbn 91-7486-556-0
• Norrback, Märtha m.fl.: Finlands historia, 1992-99, 4 b.
• Singleton, Fred: A short history of Finland, 2nd ed., 1998, isbn 0-521-64701-0