Asias historie

Opprinnelsen til det som skulle bli det kinesiske kulturområdet kan spores tilbake til siste del av steinalderen, omtrent 3000 år før vår tidsregning. De første statsdannelsene i området oppstod i andre årtusen før vår tidsregning, og den kinesiske sentralstaten har røtter tilbake til Qin- og Han-dynastiene (221 fvt.–220 evt.) Kinesiskpolitisk og kulturell innflytelse har nådd vestover inn i Sentral-Asia, og har satt dype spor i resten av Øst- og Sørøst-Asia.

Ved siden av kinesiske kulturimpulser har denne delen av Asia også vært sterkt påvirket av kontakt med India, men har også egne regionale historiske, sosiale, språkhistoriske og kulturelle fellestrekk knyttet til kontakt, handel og migrasjon langs kysten og over havet.

Fra andre årtusen før vår tidsregning oppstod nomadesamfunn basert på heste- og kamelhold på steppene og i skogene og ørkenene i Sentral-Asia. Mobile folkegrupper som hunere, tyrkere og mongoler har opptrådt både som erobrere og som handelsfolk og kulturformidlere mellom øst og vest, nord og sør i Asia, langs den såkalte Silkevegen.

Buddhismen oppstod nord i dagens India rundt midten av første årtusen før vår tidsregning og spredte seg til resten av Sør-Asia i århundrene som fulgte. Religionen spredte seg langs handelsrutene og kom også til å spille en stor rolle i Øst- og Sørøst-Asia. Vedisk religion, som kom til å utvikle seg til det vi i dag kjenner som hinduisme, kom etter hvert til å fortrenge buddhismen i India, og har også hatt betydning i deler av Sørøst-Asia, blant annet i Kambodsja og på Bali.

Den nordligste delen av Asia, oftest kalt Sibir, har tradisjonelt vært tynt befolket av jeger- og sankerfolk med sjamanistisk religion. Fra 1500-tallet ble regionen gradvis lagt under russisk styre, og det skjedde en betydelig russisk innvandring. Først fangst og siden utvinning av andre naturressurser har vært viktige næringsveier.

Asia fra Iran og vestover utgjør kjerneområdene i det vi i dag kaller Midtøsten. Iranskspråklige folkegrupper har historisk hatt viktige roller også i Sentral-Asia og Sør-Asia. Syrisk, mesopotamisk, jødisk og arabisk kultur har fått global innvirkning gjennom de såkalte abrahamittiske religionene -- jødedom, kristendom og islam. Gjennom erobringer, handel og misjon har islamsk kultur hatt sterk påvirkning i Sentral-Asia og vestlige deler av dagens Kina, i det nordlige og sentrale India, samt på øyer og i kyststrøk av Sørøst-Asia.

I perioden 5000-2000 før vår tidsregning oppstod byer og stater basert på kunstvanning og flomkontroll ved flere av de store asiatiske elvesystemene: Eufrat/Tigris (Mesopotamia), Indus og Huang He. Mens induskulturen forsvant i andre årtusen før vår tidsregning la de sumeriske, akkadiske og babylonske bykulturene i Mesopotamia grunnlaget for senere statsutvikling i Midtøsten og statsdannelsene ved Huang He for ekspansjonen av kinesisk kultur i Øst-Asia.

Nomadene i Iran og Sentral-Asia spredte blant annet metallteknologi fra Vest- til Øst-Asia og brakte med seg indoeuropeisk språk og vedisk religion til Sør-Asia. I jernalderen oppstod store imperier i Midtøsten, først Det nyassyriske riket i med sentrum i nord-Mesopotamia og siden Akamenideriket (Perserriket) med tyngdepunkt i Mesopotamia og Iran, men med kontroll over mesteparten av Midtøsten, samt tilgrensende deler av Europa, Afrika og Sentral-Asia. I Kina spredte Zhou-dynastiet jernteknologi, kinesisk statstradisjon og språk sørover til Chang Jiang (Yangzi) regionen.

Med Aleksander den stores erobring av Akamenideriket i 334–323 før vår tidsregning nådde europeisk innflytelse for første gang østover til dagens Pakistan, India og Afghanistan. Krigene etter Aleksanders død innledet det som kalles for den hellenistiske perioden, som var kjennetegnet av en håndfull storriker og mange mindre kongedømmer med makedonskættet, gresktalende elite og blanding mellom gresk og lokal kultur. Mens de hellenistiske herskerdynastiene i øst forsvant på 200–100-tallet før vår tidsregning, og rikene i vest ble innlemmet i Romerriket i perioden fram til 63 før vår tidsregning, hadde hellenismen varig innflytelse på arkitektur og kunst i Midtøsten og i Sør-Asia. Kulturelt fortsatte gresk kultur å blomstre i Midtøsten under romersk styre og enkelte vestasiatiske land hadde betydelige gresktalende minoriteter fram til det 20. århundre.

På Ganges-sletta i dagens India oppstod i 322 fvt. Maurya-dynastiet, som samlet mesteparten av Sør-Asia under sitt styre. Keiserne (304–235) støttet buddhistisk religion og sendte misjonærer til Sri Lanka og de hellenistiske rikene. I hellenistisk tid ble kontakten mellom Middelhavsområdet, India og Kina tettere, både over Det indiske hav, og via Sentral-Asia. Maurya-riket falt fra hverandre om lag 180 før vår tidsregning. Herskerne i det neste indiske storriket, guptaene, som styrte på 300-og 400-tallet etter vår tidsregning, favoriserte derimot hinduismen, og buddhismen forsvant etter hvert fra India. I Iran tok først arsakidene (parterne, cirka 256 før til 224 etter vår tidsregning) og siden sasanidene (nyperserne, cirka 224–650) over etter det hellenistiske Selevkideriket. Sasanidene var viktige i etableringen av en iransk språklig og kulturell identitet som har overlevd fram til våre dager.

I Sentral-Asia og Nord-India konkurrerte ulike nomadefolk om makt og innflytelse med indiske og iranske fyrster. Kushana-riket, med senter i Afghanistan, var en regional stormakt fra første til tredje århundre etter vår tidsregning. I Tarimbekkenet bygde kongedømmene Khotan og Kucha på kinesiske, indiske, persiske, greske og nestorianske-kristne elementer. Fra sine områder i Mongolia og Tibet hadde hunerne og andre nomadefolk øvd sterkt press langs grensen til Kina. Under splittelsen etter Han-dynastiets fall i 221 etter vår tidsregning ble landet delvis besatt av hunere, tyrkere og avarer. Sent på 300-tallet trengte hunerne også langt innover i Europa, og på midten av 400-tallet dukket de opp i India der de førte til Guptarikets fall. Nesten hele Kina ble samlet i én stat igjen under Sui-dynastiet (581–618), og på 600-tallet ble nomadene fra Mandsjuria til Vest-Turkestan pasifisert av de kinesiske Tangkeiserne.

Med den arabiske erobringen som tok til i 632, fikk tidligere romerske og persiske områder muslimske herskere og ble over tid islamisert. Mens den militære erobringen gikk raskt, skjedde de kulturelle endringene langsomt, og en antar at det ikke var muslimsk flertall i disse områdene før cirka år 1000. Rundt 750 var hele Asia vest for Indus og sør for Anatolia under arabisk styre. I perioden fram til cirka 1200 ble også det nordlige India erobret av muslimske fyrster fra Iran og Afghanistan. Islam spredte seg langs handelsvegene østover til Xinjiang og over Det indiske hav til Sør-India, Sørøst-Asia og det sørlige Kina.

Rundt 1200 la Dsjengis-khan grunnen til et rike som under Kublai-khan omfattet det meste av Asia unntatt Japan og Sørøst-Asia. Det førte igjen til et livligere samkvem med Europa langs den såkalte Silkevegen. Under Yuan-dynastiet regjerte slekten Kina til 1368. Mongolske herskere styrte store deler av det sørlige Russland og Ukraina fram til cirka 1400. De siste store mongolske erobringene under Timur Lenk berørte India, Iran og Lilleasia, men ble ikke av lang varighet. Hans etterkommer Babur grunnla i 1526 Stormogulriket i India, som på sitt største omfattet både Nord-India og Deccan. Riket varte til den siste herskeren ble avsatt av britene i 1858.

Tyrkiskspråklige nomader hadde vært aktive i Sentral-Asia så langt tilbake som det finnes historiske kilder. Cirka 1250 nevnes for første gang osmanene, etter å ha blitt drevet ut av Sentral-Asia av mongolene. De beseiret Det bysantinske riket og grunnla det osmanske Tyrkia. På sitt største dekket riket hele Lilleasia, Syria, Mesopotamia og østkysten av Arabia, foruten områder i Nord-Afrika, på Balkan og i Sentral-Europa.

På 1500-tallet oppstod imidlertid det moderne Persia og hindret videre osmansk ekspansjon østover. I 1747 skilte Afghanistan seg ut, mens Chiva og Bokhara alt på 1500-tallet var selvstendige tyrkiske riker. I Kina overtok det kinesiske Ming-dynastiet etter mongolene, men nye nomadiske erobrere fra nord kom på keisertronen i 1644, de tungusiske mandsjuene, som styrket Kinas makt i Sentral-Asia og gjorde Tibet til en vasallstat. Korea, Annam, Siam og Mongolia anerkjente også kinesisk overhøyhet fram til rundt 1800.

Da Vasco da Gama i 1498 rundet Afrika og fant den direkte sjøveien fra Europa til Det indiske hav, begynte en konkurranse mellom vesteuropeiske sjømakter om støttepunkter for handel. Indiske bomullstekstiler, kinesisk te, silke og porselen, samt krydder fra øyene i Sørøst-Asia, var svært etterspurt i Europa. Mens den portugisiske og spanske kronen engasjerte seg direkte, ble det etablert private handelskompanier med kongelig charter i andre land. Viktigst ble de engelske (1600) og nederlandske (1602) ostindiakompaniene, men tilsvarende selskap ble også stiftet i Frankrike, Danmark, Sverige og Preussen. I første omgang etablerte selskapene befestede støttepunkter for handel med tillatelse fra lokale fyrster, men på 1700-tallet utviklet det nederlandske og engelske kompaniet seg til betydelige territorialmakter i henholdsvis Indonesia og India.

Portugiserne ble etter hvert utkonkurrert, men beholdt Goa som et viktig støttepunkt. Filippinene kom tidlig under spansk innflytelse. Britene stod sterkt i Bengal og nederlenderne i dagens Indonesia. Fram til midt på 1800-tallet dominerte likevel de store asiatiske rikene på land, og Kina, Mogulriket i India, Persia, Det osmanske riket og Russland la under seg tidligere uavhengige fyrstedømmer og delte det meste av det asiatiske fastlandet mellom seg.

Dette endret seg fra midten av 1800-tallet. Selv om de asiatiske statene forsøkte å modernisere, klarte de ikke hevde sin makt i konkurranse med europeiske våpen, kommunikasjonsteknologi og militærorganisasjon. Året etter Det indiske opprøret i 1857 tok den britiske staten kontroll over østindiakompaniets besittelser og gjorde avtaler med de gjenværende indiske fyrstene. I de to opiumskrigene presset Storbritannia Kina til å gi europeiske stater økonomisk, kulturell og diplomatisk adgang på betingelser som favoriserte europeerne. I 1853 tvang USA Japan til å avslutte den selvpålagte isolasjonen landet hadde opprettholdt i mer enn 200 år. Dette satte i gang raske moderniseringsprosesser i begge land, særlig i Japan. Frankrike etablerte kolonier i Indokina, området som i dag er Laos, Kambodsja og Vietnam.

Russisk makt hadde nådd Stillehavet på 1600-tallet. Med etableringen av Vladivostok som militært støttepunkt på tidligere kinesisk grunn i 1860 og byggingen av den transsibirske jernbanen i årene 1891–1916, ble Sibir tett integrert i Det russiske imperiet. Russland og Storbritannia kjempet om innflytelse i Persia (Iran) og Afghanistan. Dette endte med en traktat i 1907 der Afghanistan ble erkjent som britisk interesseområde og Persia ble delt i en russisk, en britisk og en nøytral interessesone. USA kjøpte Filippinene fra Spania i 1898 og slo ned forsøket på å opprette en selvstendig republikk der.

Med unntak av Kina og Japan var mesteparten av Asia under europeisk styre eller kontroll ved inngangen til 1900-tallet. Det oppstod nasjonale uavhengighetsbevegelser i de fleste koloniene. Særlig i India vokste motstanden mot britisk styre. Den russiske revolusjonen i 1917 og intervensjonskrigene som fulgte, førte til en kortvarig oppløsning i de russiske deler av Sentral-Asia, men i 1920-årene gjenvant Sovjetunionen kontrollen. Landet støttet Mongolia da dette i 1922 rev seg løs fra Kina og erklærte seg som en selvstendig republikk. Det virket også gjennom de nasjonale kommunistpartiene som i begynnelsen av 1920-årene ble stiftet i mange asiatiske land. I Kina var den siste keiseren avsatt i 1912. Det ble etablert et republikansk styre ledet av det nasjonalistiske Kuomintang-partiet, men landet var plaget av borgerkrig og rivalisering mellom nasjonalistiske og kommunistiske bevegelser.

Konkurransen mellom Russland og Japan førte til den russisk-japanske krig i 1904–1905, og russerne ble fordrevet fra Korea og Mandsjuria. Korea ble gjort til japansk koloni. Japan var nå en stormakt på linje med de europeiske kolonimaktene. I 1932 annekterte Japan Mandsjuria og begynte i 1930-årene også å innlemme deler av Nord-Kina. Dette førte til åpen krig i 1937.

I Vest-Asia gikk det Osmanske riket i oppløsning etter nederlaget i første verdenskrig. Storbritannia og Frankrike delte de osmanske områdene utenfor Tyrkia mellom seg. Formelt skulle områdene styres på mandat fra Folkeforbundet, men i praksis ble de styrt som kolonier, bortsett fra Irak, som ble selvstendig i 1932. Mesteparten av den arabiske halvøya, som for en stor del hadde vært utenfor osmansk kontroll, ble samlet under Saud-dynastiets styre som Saudi-Arabia i 1927.

I 1940 valgte de franske koloniene i Asia å støtte Vichy-regjeringen og trekke Frankrike ut av andre verdenskrig. Japan gikk i 1941 inn i krigen på aksemaktenes side og erobret raskt det meste av amerikanske, nederlandske og britiske besittelser øst for India. Japan, USA, Kina og Storbritannia førte en blodig krig i Øst- og Sørøst-Asia, som endte med japansk nederlag i 1945. Landet tapte koloniene og de okkuperte områdene, og ble selv okkupert i perioden 1945–1952. Libanon ble uavhengig i 1943, Syria og Jordan i 1946. Israel ble opprettet i 1948.

Britisk India ble delt etter religiøse skillelinjer i Pakistan og India i 1947. Delingen resulterte i utstrakt vold og store befolkningsforflytninger. Portugisiske Goa ble erobret av India i en kort krig i 1961, og Øst-Pakistan gjorde seg uavhengig i 1971 som Bangladesh. Indonesia ble i 1949 en suveren republikk etter en uavhengighetskrig mot Nederland, og samme år ble kongeriket Laos uavhengig fra Frankrike. Kambodsja vant suverenitet ved en separat overenskomst med Frankrike i 1953, Vietnam samme år etter en åtte år lang frigjøringskrig og med en deling i to soner langs 17. breddegrad. Landet ble gjenforent i 1975 etter avslutning av en amerikansk intervensjonskrig (se Vietnamkrigen). I 1957 ble Malaya selvstendig. Seks år senere ble det dannet en ny og større føderasjon, som også omfattet Singapore og de to britiske koloniene på Nord-Borneo (Sarawak og Sabah), ble etablert i 1963 under navnet Malaysia. I 1965 trådte imidlertid Singapore ut av denne forbundsstaten. Øst-Timor ble erklært som selvstendig stat i 1975, men like etter invaderte Indonesia. Okkupasjonen varte til 1999, da Øst-Timor internasjonalt ble godkjent som en selvstendig stat.

Gjennom revolusjonen i Kina i 1949 (da kommunistene med Mao Zedong overtok styret) og utbruddet av Korea-krigen i 1950, fikk supermaktene nye frontlinjer i Asia. Korea er fortsatt delt i to stater som følge av dette. Vietnam var rammet av en blodig borgerkrig mellom Sør og Nord fra midten av 1950-årene til 1975 (Vietnamkrigen). USA deltok aktivt i krigen på Sør-Vietnams side, men led nederlag. Etter at landet ble gjenforent som Den sosialistiske republikken Vietnam i 1976, var det den sterkeste staten i regionen og satte inn pro-vietnamesiske regimer i Kambodsja og Laos. Vietnams intervensjon mot Røde Khmer-styret i Kambodsja i 1978–1989 skjerpet motsetningene til Kina.

Fram til 1960 samarbeidet Kina tett med Sovjetunionen. Etter dette kjølnet forholdet, og det ble ytterligere forverret etter den sovjetiske intervensjonskrigen i Afghanistan i 1979–1989. Spenningen ble dempet da Vietnam trakk styrkene ut av Kambodsja, og Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan. Offisielt normaliserte Kina forholdet til Sovjetunionen i 1989 og til Vietnam i 1992. I det vestlige Asia var det alvorlige konflikter mellom Israel og de arabiske nabostatene i 1948, 1967 og 1973, samt mellom Iran og Irak 1980–1988.

En rekke land var dominert av autoritære, nasjonalistiske regimer med støtte fra USA i tiårene etter avkoloniseringen, men har over tid nærmet seg vestlige demokratiske idealer. Det gjelder blant annet Sør-Korea, Taiwan og Filippinene. Andre tidligere kolonier forsøkte også å opptre uavhengig av stormaktsinteressene i den såkalte alliansefrie bevegelsen hvor India var toneangivende. Persia hadde skiftet navn til Iran i 1935, og ble styrt som et autoritært monarki av en monark kjent som sjahen, som var helt avhengig av først britisk og siden amerikansk støtte. Regimet ble kastet i en islamistisk revolusjon i 1979. De arabiske landene delte seg i en gruppe styrt av monarker som hadde fått makten med britisk støtte og en gruppe dominert av arabiske nasjonalister fra Baath-bevegelsen. Tanker om arabisk enhet ble avløst av autoritære styrer med støtte fra Sovjetunionen i Syria og Irak etter de mislykkede krigene mot Israel.

I 1967 fikk regionalt samarbeid en konkret utforming i en sørøstasiatisk organisasjon, ASEAN (Association of Southeast Asian Nations). I 1985 dannet sju land i Sør-Asia SAARC (South Asian Association for Regional Cooperation), et løst organisert forum som skal arbeide for økonomisk og annet samvirke. De undertegnet i 2003 en frihandelsavtale som omfatter India, Pakistan, Bangladesh, Sri Lanka, Nepal, Bhutan og Maldivene.

Asiatiske land har videre gått inn i samarbeidsorganisasjoner med blant annet Australia og land i Nord- og Sør-Amerika (APEC). Asiatiske land deltar også i ASEM (Asia-Europe Meeting), som søker å styrke forbindelsene mellom land i Asia, Oseania og Europa. APEC (Asia-Pacific Economic Cooperation) ble dannet i 1989 som et forum for land i Stillehavsregionen; medlemstallet steg i 1998 til 21 land, deriblant tungvektere som USA, Japan, Kina og Russland. I 1994 begynte ASEAN gjennomføringen av frihandelsområdet AFTA (ASEAN Free Trade Area), med et langsiktig mål om full frihandel i «Stillehavs-Asia». Oljeproduserende land i Midtøsten har vært tonengivende i produsentorganisasjonen OPEC.

Asia er sikkerhetspolitisk en kompleks region. Flere potensielle mellomstatlige konflikter, for eksempel på Korea-halvøya, i Kashmir mellom India og Pakistan, i Sør-Kina-havet og Taiwan-stredet, truer stabiliteten både regionalt og globalt. ASEAN Regional Forum (ARF) utgjør bare kimen til en regional sikkerhetsmekanisme. Internstatlige konflikter har vært årsak til grove brudd på menneskerettigheter og enorme flyktningestrømmer, for eksempel i Afghanistan, Indonesia og Myanmar. I 1990-årene tok Asia Europas plass som USAs fremste utenrikspolitiske interesseområde, men siden tusenårsskiftet er USAs dominans blitt utfordret av Kina.

Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 førte til opprettelse av en rekke nye stater i Kaukasia og Sentral-Asia. Mange av de nye republikkene beholdt sterke bånd til Russland, men knyttet også nye forbindelser og allianser, deriblant Samveldet av uavhengige stater (SUS). Både Tyrkia og Iran er aktive aktører i området. Etter 11. september 2001 kom de nye sentralasiatiske statene for alvor i storpolitisk fokus. USA har med permanente militære baser i Kirgisistan og Usbekistan sikret seg brohoder i det som før var sovjetisk territorium og siden russisk interesseområde.

Afghanistan har opplevd vedvarende krig siden et kommunistisk kupp i 1978 (se Afghanistan-krigen). Etter Sovjetunionens retrett i 1989 og det kommunistiske Najibullah-regimets fall i 1992, førte fraksjonskamper innen motstandsbevegelsen mujahedin den fundamentalistiske Taliban-bevegelsen til makten i 1996. Etter terrorangrepene 11. september 2001 nektet Taliban å utlevere den ettersøkte Osama bin Laden. USA-ledede koalisjonsstyrker styrtet Taliban-regimet og etablerte en demokratisk regjering i Kabul. På tross av utstrakt internasjonal støtte klarte denne aldri å slå ned motstanden fra Taliban, som over tid vokste seg sterkere, og i 2021 kom bevegelsen tilbake til makten kort etter at koalisjonsstyrkene trakk seg ut.

Etter 11. september fikk USA fornyet interesse for Iraks påståtte arsenaler av masseødeleggelsesvåpen. Uten FN-mandat, men med støtte i en internasjonal koalisjon bestående av Storbritannia, Australia og noen få andre land, gikk USA 20. mars 2003 til militært angrep på Irak for å avvæpne landet og fjerne Saddam Hussein fra makten (se Irak-krigen). Under Den arabiske våren i 2011 oppstod folkelige opprør i mange land i Midt-Østen. I Syria ledet opprøret over i en blodig borgerkrig, hvor en rekke land i regionen samt USA og Russland støttet ulike parter. Terrorbevegelsen Den islamske staten (IS) etablerte i en periode herredømme over et betydelig område i Syria og Irak.